I regjeringens siste finansmarkedsmelding – som ble lagt frem i april 2016 – heter det at Finansdepartementet vil vurdere endringer i regelverket for å legge til rette for at privat pensjonskapital kan investeres mer i infrastruktur. Før våre politikere tar stilling til regelverket nok en gang, trenger vi et kunnskapsbasert ordskifte om hvordan pensjonskapital kan settes i samfunnsnyttig arbeid og bidra til at fornuftig infrastruktur kan forseres, hvilken risiko som er knyttet til slike investeringer, og hvordan risikoen kan håndteres.

I denne nye rapporten fra Norsk Klimastiftelse – «Pensjonspenger i energiomstillingens tjeneste?» – belyser vi saken fra flere sider.

Pensjonsreformen og overgangen til innskuddspensjoner i Norge medfører at det hver måned blir mer pensjonskapital som skal sikres god avkastning. Men forsikringsvirksomhetsloven slår fast at pensjonsfondene bare kan eie maks 15 prosent av selskaper eller prosjekter. Dermed kan for eksempel store infrastrukturprosjekter gå glipp av en solid og langsiktig medeier og dermed risikere å bli utsatt og i verste fall avlyst.

De neste årene vil avgjøre om vi klarer å endre bruken av energi fort nok til unngå farlige klimaendringer. Verden over må det investeres mange tusen milliarder i energisystemer, transportløsninger og annen infrastruktur som bidrar til at folk bare i minimal grad er avhengige av å bruke fossil energi.

Også i Norge står vi foran store investeringer. Et velkjent eksempel er Fornebubanen, andre eksempler er rehabilitering/bygging av kraftverk og utbygging av kraftnettet. En hovedutfordring her er tilgangen på kapital.

Ikke all ny infrastruktur bidrar til å få CO₂-utslippene ned. Nye, store prosjekt kan enten forsterke eller forsinke omstillingen til lavutslippssamfunnet. Alle store og små fremtidige infrastrukturinvesteringer i Norge og verden må derfor testes opp mot Paris-avtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader og helst ned mot 1,5 grader.