Det er mye å glede seg over i avtalen som er inngått mellom de fire sonderingspartiene, men det viktigste er etter min mening dette: «Samarbeidspartiene bygger sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet». Referansen til vårt forvalteransvar og føre-var-tenkningen er ikke av ny dato, men det nye er at en regjering i Norge løfter dette så vidt høyt på dagsorden. Formuleringene gir unektelig assosiasjoner til Angela Merkel og flergenerasjons-forvalteransvaret som det ofte refereres til i tysk politikkutforming og lovgivning.

Men det sier seg selv at formuleringene også forplikter. En regjering som vil bli husket som føre-var-regjeringen kan ikke med åpne øyne gå inn for en politikk som vi med dagens kunnskap vet vil gjøre levevilkårene for kommende generasjoner vanskeligere. Eller som det står i erklæringen: «Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre».

Hvordan skal vi så vurdere de fires regjeringsplattform, sett opp mot føre-var-prinsippet?

På den positive siden kan vi notere at det skal føres «en offensiv klimapolitikk» og at «klimaforliket skal forsterkes.». Det siste er spesielt viktig, fordi det betyr en erkjennelse av at Norge må gjøre mer enn det gjør i dag for å bekjempe utslipp av klimagasser både hjemme og ute.

Ett av de få områdene som nevnes er at «utbyggingen av fornybar energi må økes». Det kan bety at en Solberg-regjering vil åpne for at noe av vår oljeformue kanaliseres til investeringer i fornybar energi utenfor Norge. Men det kan også bety at det vil bli lagt opp til å bygge mer fornybar energi i Norge. Det siste er imidlertid bare bærekraftig dersom regjeringen samtidig åpner for at det bygges flere kabler for utveksling av strøm med Storbritannia og kontinentet, noe partiene bortsett fra Fremskrittspartiet har forpliktet seg til.

Samarbeidsavtalen avdekker også noen viktige utfordringer til føre-var-prinsippet

Samarbeidsavtalen sier imidlertid ingen ting om energieffektivisering, bortsett fra den positive meldingen at det skal åpnes for skattefradrag for enøk-tiltak i hjemmene. Skal Norge bli en del av det grønne skiftet, må det være sterke incentiver for energisparing, og det må lønne seg å produsere sin egen rene energi og selge overskuddskraft til nettet. Frigjort energi som fritt kan selges kan bidra til elektrifisering av transporten eller selges til kunder i våre naboland. Et samfunn der huseiere, lokalsamfunn og bedrifter i større grad blir egenprodusenter av ren energi, slik vi ser i Tyskland, Danmark, California og nå også Storbritannia, vil utvilsomt bidra til å sette forvalteransvaret høyt i befolkningen.

Etter min mening er det også i tråd med føre-var-prinsippet at det nå ikke igangsettes oljerelaterte aktiviteter utenfor de sårbare områdene Lofoten og Vesterålen. Beslutningen er ikke irreversibel, men bør tas som en påminnelse til Kyst-Norge om at oljealderen ikke vil vare i generasjoner, og det nå er viktig å utvikle flere ben å stå på.

Men samarbeidsavtalen avdekker også noen viktige utfordringer til føre-var-prinsippet, og da spesielt de klare signalene om  at investeringene i vei og bane skal økes utover rammene i Nasjonal transportplan. Problemet er at selv den gjeldende transportplanen, som ble lagt frem i april 2013, sier at nesten alle de anbefalte utbyggingsprosjektene vil gi økte utslipp av klimagasser i Norge. Målet fra Klimaforliket om at klimagassutslippene fra transport skal reduseres med 2,5–4 millioner tonn CO₂ er forsvunnet i transportplanen. Den nye Solberg-regjeringens knipe består i at den både skal bygge mer veier enn Stoltenberg-regjeringen, samtidig som den skal kutte CO₂-utslippene mer enn hans regjering.

Nøkkelen til å løse Solberg-regjeringens knipe ligger trolig i å mobilisere kommunene

Motsetningen viser at det er behov for å tenke nytt når det gjelder gjennomføringen av klimapolitikken i Norge. Over 40 prosent av de samlede norske klimagassutslippene kan regnes som lokale klimagassutslipp. Hovedtyngden av dette er transport, men også jordbruket og avfall er viktig. Ifølge kommunenes egen organisasjon KS kan kommunene levere 40 prosent av Norges utslippsmål frem til 2020, og mer enn dette de neste 25 årene.

Nøkkelen til å løse Solberg-regjeringens knipe ligger trolig i å mobilisere kommunene. Det er en rekke ting de kan gjøre for å kutte utslippene, ikke minst fra transportsektoren. De kan slippe til private leverandører av utleie- og abonnements-elbiler og sykler. De kan utvikle kollektivtilbud og sykkelveier tilpasset barnehager, skoler, sykehus og andre offentlige tilbud. De kan ta i bruk kø-prising og avgifter for å nå sine lokale utslippsmål. De kan inngå partnerskap med private utbyggere av kollektivtransport basert på elektrisitet eller hydrogen.

Men skal kommunene bli effektive partnere i omleggingen til et lavkarbonsamfunn, er dagens kommunegrenser ikke bærekraftige. Her ligger det en mulig vinn-vinn-situasjon for en Solberg-regjering: Gi «karboninntekter» til kommunene som kan dokumentere lavere klimagassutslipp enn referansebanen. Det kan både gi en kostnadseffektiv gjennomføring av klimaforliket, og et kraftig incentiv til kommunesammenslåinger slik de fire har forpliktet seg til å gjennomføre. Føre var er viktig, men det hjelper å tenke smart også.