Nytt klima for pengebruken – enten det blir Støre eller Solberg
Det virker ikke sånn i valgkampen, men Norge må venne seg til at de offentlige budsjettene blir strammere. Det vil gjelde også for klimapolitikken.
I Aftenposten skriver Ola Storeng en meget god kommentar som forteller noen sannhetens ord om utviklingen i oljepengebruk de siste årene og at norsk økonomi i realiteten står på terskelen til en helt ny fase. Det er slutt på at mange milliarder «friske» oljepenger hvert år kan sluses inn i økonomien – hvis vi ikke skal ta hull på selve hovedstolen i Oljefondet. Oljeinntektene har falt kraftig de siste årene – og det brukes fra avkastningen fra fondet for å finansiere utgiftene.
Storeng skriver:
«I en melding til Stortinget i vår om de økonomiske perspektivene minnet Regjeringen om at vi har vært gjennom en «gyllen periode» de siste par tiårene. Men «nå brytes trendene».
Budskapet var egentlig dramatisk.
Dette snakker vi ikke om i denne valgkampen, annet enn i helt løse termer. «Det blir trangere på budsjettet i årene fremover», sier våre politikere – og vi journalister.
I dette tåkepratet forsvinner dimensjonene.»
Aftenpostens nypensjonerte økonomiredaktør gir en virkelighetsbeskrivelse i denne teksten som jeg tror alle bør merke seg – ikke minst de av oss som er opptatt av klimapolitikkens plass og spørsmålet om hvordan Norge skal få til både utslippskutt og en omstilling til en mindre fossilavhengig økonomi. En lang rekke tiltak som er nødvendig for å få til utslippskuttene vil enten koste staten penger i form av reduserte avgiftsinntekter, eller i form av bevilgninger av ulike slag. Vi må med andre ord prioritere, og vi må se etter politiske virkemidler som ikke svekker statens inntekter.
Dette kommer til å bli viktig i neste stortingsperiode enten statsministeren heter Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg. Uansett blir det mindre å rutte med.
En stor sak Stortinget vil få på bordet ganske raskt, er spørsmålet om Norge skal bruke milliarder av kroner på karbonfangst og -lagring. Skal en satsing på dette videreføres, trengs det statlige penger både til å bygge ut lagringsinfrastruktur i Nordsjøen og til å støtte bygging av fangstanlegg. Det kan hende dette er fornuftig pengebruk, men det må tenkes nøye igjennom hvordan man kommer nærmest mulig en forretningsmodell som er bærekraftig også i økonomisk forstand.
En annen stor sak som kommer opp, er om staten skal støtte produksjon av storskala biodrivstoff. Også her kan det bli snakk om et støttebehov i milliardklassen når investeringene skal gjøres. Om subsidiering også er nødvendig for å holde driften i gang, vil påvirkes blant annet av hvordan drivstoffavgiftene utformes. Luftfarten er en mulig kunde. Det er helt sikkert mulig å utforme ordninger som gjør at det er flypassasjerene, og ikke skattebetalerne, som tar regningen når biodrivstoff fases inn i flytrafikken.
Det flyter ganske mye penger gjennom Enova – et par milliarder kroner i året. Slik Enovas finansiering er organisert, så er budsjettet ganske trygt – også om tidene blir trangere. Men det er ytterst viktig at Enovas penger brukes så treffsikkert som mulig. Oppmerksomhet om Enova (og andre statlige etaters) prioriteringer og pengebruk, blir viktigere fremover. Å hjelpe frem ny teknologi med potensiale til verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser må ha forrang fremfor mer generell støtte til energieffektivisering, samtidig som overgangen i transportsektoren må hjelpes frem.
Innsatsen må settes inn der pengene bidrar til et virkelig systemskifte.
Landbruket og transportsektoren er de to store sektorene i den delen av økonomien som ikke er en del av EUs kvotesystem. Å kutte utslippene kommer til å ha en kostnadsside. I transportsektoren kommer inntektsbortfallet for staten for alvor når vi har kommet et godt stykke lenger inn i overgangen enn vi er nå. Lavere diesel- og bensinforbruk vil gi svekkede inntekter for staten, som på en eller annen måte må kompenseres. Det er trolig smart å sette i verk et arbeid som tar sikte på en heloverhaling av veifinansieringen – med tilhørende brukerbetaling. En eller annen form for veiprising vil tvinge seg frem. Og når elbilene blir tilstrekkelig konkurransedyktige mot fossilbilen, så er det vel også på sin plass at el-bilister betaler moms på bilen de kjøper. Forutsigbarhet og langsiktighet er viktig i denne overgangen, men vi må altså også ha et blikk på statens proveny.
I hele feltet er det påkrevet med solid kvalitetssikring av politikken. Vi kan ikke lage ordninger som gir store inntektstap for staten med tvilsom eller negativ klimaeffekt, slik biodrivstoffpolitikken kan bidra til. Det er mye kompetanse i norske forsknings- og universitetsmiljøer som kan bidra til å hindre dårlige beslutninger. Et slags teknisk beregningsutvalg for klimapolitikken er også en god ide.
Selv om det ikke høres slik ut i valgkampen, vil det altså bli trangere tider. Vi må jakte på løsninger som gir utslippskutt og stimulerer ny verdiskaping – ved hjelp av politiske virkemidler som ikke svekker statens inntekter.
