Da Europa var gjennom en tilsvarende transformasjon, ble befolkningsoverskuddet håndtert gjennom utvandring til Amerika og oversjøiske kolonier. I en periode tjente Libya som en utvandringsmulighet for noen av Afrikas håpefulle unge, men etter Gaddafis fall er også den døren stengt. Endelig har vi medie- og internettrevolusjonen, som gjør at Afrikas millioner unge kontinuerlig blir minnet på hvordan livet fortoner seg for de heldige "på den andre siden".

Ansikt til ansikt med menneskene jeg møter i fattige oppvekstområder som beskrevet, fylles jeg oftest med en sterk opplevelse av fellesskap, men samtidig med en skakende følelse av avmakt. Fellesskapet næres blant annet av opplevelser som å spille fotball mot det lokale fotballaget (som forøvrig var utstyrt med sko fra Bærums Verk og treningsdrakter merket Gran IL som noen av våre norske venner samlet på en rask dugnad i nærområdene). Personlig opplever jeg at trosfellesskapet, for eksempel uttrykt gjennom det å dele nattverden under den lokale julegudstjenesten, forsterker de menneskelige båndene. Jeg tror vi europeere har vanskelig for å forstå betydningen av den støtten som mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia får gjennom sine trosfellesskap.

Et godt eksempel er den lokale Caritas-organisasjonen i Gisenyi i Rwanda, som fortalte oss om hvordan nettverket trer støttende til når menighetens eldre, syke, HIV-rammede, nygifte og skolebarn trenger det.

Samtidig merker jeg en urolig følelse av avmakt, der jeg stiger mot vulkantoppen og bearbeider inntrykkene. Reformene og investeringene som er nødvendige for å gi en bærekraftig utvikling, går for sakte. Utvilsomt skjer det mye positivt når det gjelder jobbskaping og omlegging til ren energi i u-landene. Men hovedtrenden er at kløften mellom de som har mulighetene, og de som ikke har det, vokser. Vokser gjør også kløften mellom de som rammes hardt av klima- og miljøforstyrrelser og de som ikke gjør det. Det er denne kløften som truer med å ødelegge "vårt felles hjem", slik pave Frans så passende uttrykker det.

Har så dette noe med høstens stortingsvalg, nå Trond Giske-saken og dermed gjørma som Arbeiderpartiet befinner seg i å gjøre? Ja, på en måte gjør den det, tenker jeg, fordi et Arbeiderparti i dyp krise vil påvirke rammene for politisk lederskap i Norge i lang tid fremover. Det er alvorlig, fordi etter flere tiår der politikk er blitt mer og mer preget av "spillet" på medieskapte arenaer, møter vi i dag en verden som roper på ansvarlig og langsiktig politisk lederskap. Slik gjenoppbyggingen av Europa etter to verdenskriger krevde sin Jean Monnet, sin Robert Schuman, sin Konrad Adenauer, vil realiseringen av de FN-vedtatte bærekraftsmålene fordre at en ny generasjon tillitsbyggende statsledere trer frem. Vil Norge det neste tiåret bidra til å fylle dette vakuumet, og bringe frem politiske ledere som evner å skape forståelse for og oppslutning om hva som kreves for å nå utviklings- og klimamålene, både hjemme og på den globale arenaen?

Sett med slike øyne, kan Arbeiderpartiets krise på mange måter også bli den norske politikkens krise. Det er langt på vei balansen og samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige som har muliggjort mange av de norske politiske suksesshistoriene fra etterkrigstiden. Hvis vi nå går inn i en tid med et splittet og svekket Arbeiderparti, vil det stille helt nye krav til de borgerlige og spesielt Høyre om å kunne ta lederskap i saker som krever kompromissvilje mellom land og generasjoner.

På dette punkt må jeg komme med en aldri så liten "selvangivelse": Jeg er blant de som var svært aktiv og har hatt sentrale tillitsverv i Høyre, og som fortsatt betaler medlemskontingenten. Men  det har vært valg der jeg ikke har blitt motivert til å stemme på partiet, som følge av det jeg har oppfattet som manglende engasjement i klima- og miljøpolitikken. Samtidig har jeg helt fra min tid som leder i Unge Høyre, der Erna Solberg var tillitskvinne i Bergen, som mange andre merket meg Ernas utvikling som en samlende og verdibasert politisk leder. Med unge og dynamiske politikere som blant annet Ine Marie Eriksen Søreide, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup ved sin side har hun nå de beste forutsetninger for å vokse inn i en større rolle på den internasjonale arena. Uavhengige fagmiljøer som tankesmien Civita vil forhåpentligvis også gi viktige bidrag til å løfte "bærekraftspolitikken" høyere på den politiske dagsorden.

Norge er nemlig et av landene som kan gjøre en forskjell når det gjelder å få satt spørsmål som klima, migrasjon og bærekraftig utvikling høyere på dagsordenen når internasjonale ledere møtes.

Det så vi ikke minst på det globale toppmøtet i Paris i desember, der vår statsminister Erna Solberg fikk en viktig rolle i forbindelse med at det norske Oljefondet skal lede et internasjonalt arbeid for å få de store statlige investeringsfondene til å ta klimahensyn.

Erna Solberg har også fått en sentral posisjon som består i å lede en pådrivergruppe for bærekraftsmålene, nedsatt av FNs generalsekretær. Den andre lederen i gruppen er Ghanas president Akufo-Addo

I boken jeg utga i januar lanserte jeg metaforen "2030–bevegelsen" om de som tok initiativ og lederskap for å bidra til en endret og bærekraftig økonomisk og politisk kurs. Bevegelsen er i sving på mange ulike arenaer, ikke bare i mijøbevegelsen og i organisasjonene, men også i næringslivet, finanssektoren, rettsvesenet og mediene. Mitt nyttårsønske er at bevegelsen også lykkes i å inspirere, "dulte", påvirke og utfordre det politiske tyngdepunktet i Norge. Jeg fortsetter derfor å betale partikontingenten enda noen år, i tiltro til at Høyre og Erna Solberg lar seg inspirere.

Godt Nytt År!