Det feires fortjent når den første flytende vindparken på kloden nå åpnes utenfor Skottland. Anlegget med fem vindmøller ligger 25 km utenfor kysten av Peterhead, har turbiner på 6MW og vil levere strøm tilsvarende forbruket hos 20.000 skotske husstander.

I en verden der nær sagt alle er enige om at overgangen mot nullutslipp går for sakte, er Hywind-prosjektet et viktig steg i retning av en teknologi som kan bidra med svært mye i klimakampen. Men bortsett fra å bevilge penger til den første prototypen som sto klar i 2009, har ikke norske politikere snev av ære for at Statoil innehar ledertrøya i flytende offshore vind.

Høsten 2009

Statoil fikk – med støtte fra Enova – støtte til å bygge den første Hywind-vindmøllen. Den sto klar til drift høsten 2009. Erik Solheim var klima- og miljøminister, Alexandra Bech Gjørv var leder for Statoils arbeid med fornybar energi og den operative sjefen for Hywind-prosjektet var Sjur Bratland, entusiastisk ambassadør for et konsept med stort potensiale verden over. Der bunnfast offshore vindkraft for snart ti år siden var en teknologi som hadde beveget seg fra land og litt ut på grunne sandbanker, kunne Hywind-konseptet levere strøm i områder av verden som har to fellestrekk: Nærhet til havet og store befolkningskonsentrasjoner; California, New York, Japan, kanskje India og Kina. En passelig sverm Hywind-turbiner kan gjøre stor nytte som strømleverandør utenfor storbyområder, der havdypene er mye større enn der bunnfaste installasjoner duger.

Vi har dårlig tid. Med klimatrusselen som utgangspunkt er flytende offshore vindkraft en teknologi og et konsept som kan gjøre underverker i overgangen mot et CO₂-fritt kraftsystem, men selvsagt dyrere enn markedet ville betale i en tidlig fase. Statoil måtte til Skottland for å finne politikere som var villige til å betale for subsidiene. I Norge har hverken Stoltenberg- eller Solberg-regjeringene vært interesserte i å løfte teknologien videre. Kanskje kunne Statoil ha forsert utviklingen til dagens stadium med viktige år hvis den politiske viljen hadde vært større. Men Ola Borten Moe hadde ingen sans for offshore vindkraft, heller ikke hans etterfølgere Tord Lien eller Terje Søviknes.

Ingen nasjonal satsing

Trolig har «innrammingen» av offshore vindkraft som en del av energipolitikken – med norsk kraftforsyning som mål – vært hovedårsaken til den politiske motbøren. Norge trenger ikke offshore vindkraft for å få strøm nok til eget forbruk. Men som mulig eksportnæring og som en arena hvor norske selskaper kunne ekspandere internasjonalt, har offshore vind et potensiale også for Norge. Gjentatte initiativ for å få til en slags nasjonal satsing har likevel feilet, sist manifestert i statsbudsjett-forslaget for 2018.

Kanskje har oljelandet for store mentale sperrer, slik at mulige kraftfulle satsinger innen fornybar energi bare smuldrer bort?