Jeg befinner meg dette semesteret på Svalbard som utvekslingselev, omtalt som ”the last wilderness of Norway”. På ekskursjon med båt tidligere i august, fikk jeg og mine medelever oppleve å se en isbjørnbinne og ungen hennes forsyne seg av et hvalkadaver klokken 02 om natten – fullstendig opplyst av midnattssolen.

Det er her, i Arktis, at regjeringen vi har valgt vil investere millioner av kroner for å lete etter ny olje. Føre-var prinsippet råder oss til å trå forsiktig på jorden vi deler med så mange andre organismer. Utover dette taler vitenskapen til oss via forskningsrapporter, og meldingen er klar: for å bevare et stabilt klima må all ny olje og gass bli liggende i bakken.

April 2016 forpliktet 195 stater, der iblant Norge, seg til Paris-avtalen. Et av hovedmålene er «å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen til godt under 2 °C, og å tilstrebe begrensningene til 1,5 °C.»

Kun få uker senere delte regjeringen, som tidligere nevnt, for første gang på tjue år ut tillatelser til leting etter olje i helt nye områder på norsk sokkel. I Paris-avtalen forpliktet Norge seg til å kutte 40 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Om det blir funnet olje i de nye områdene, vil det ta år før feltene er i drift. Innen den tid skal utslippene våre være sterkt redusert.

Om du ikke alt har spurt deg selv så spør jeg deg – hvordan henger dette på grep? Er det blitt allment godtatt å ignorere forskning og vitenskap? Betyr forpliktelsene våre ingen ting? For å påstå at å lete etter mer olje og redusere utslippene kan gå hånd i hånd, er i beste fall naivt.

Grunnlovens paragraf 112 sier at:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Greenpeace og Natur og Ungdom har gått til sak mot staten for å få lisensene til oljeutvinning gjort ugyldige, da de kan være et brudd på miljøparagrafen sitert over. I november starter rettsaken. Dette har vekket stor internasjonal interesse, og satt søkelys på forholdet mellom norsk olje- og klimapolitikk.

Et av de absolutt viktigste – om ikke til og med det aller viktigste- spørsmål i vår tid omfatter vår håndtering av klimakrisen. Og her er det viktig at alle nasjoner trekker i samme retning. At USA har trukket seg fra klimaavtalen angår dermed oss. At artene utryddes angår oss. At regjeringen vi har valgt ønsker å lete etter olje som må bli liggende om vi skal nå klimamålene vi har forpliktet oss til, angår så absolutt oss.

La oss håpe utfallet av rettsaken i november vil ansvarliggjøre politikere og stoppe oljeleting i klimakrisens tid.

Isbjørn er avhengig av sjøis, fra hvor de blant annet jakter på sel, for å opprettholde levedyktige subpopulasjoner. Mangel på nevnte vil resultere i lengre perioder med fasting. Isbjørnbinnen vi så var heldig – et hvalkadaver sikrer mat for henne og ungen flere dager. Men arktisk sjøis har blitt vesentlig redusert de siste tiår, og forskning forutser ytterligere nedgang grunnet klimaoppvarming. Og det er ikke alltid det finnes et hvalkadaver å oppdrive.

Jeg håper at vi ikke blir husket som generasjonen som lukket øyene for varsellysene naturen viste oss.