Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet skapte en helt ny dynamikk i debatten om Oljefondet gjennom sitt krav om at Oljefondet skal ut av kull.

Siv Jensens stortingsmelding om Oljefondet er derimot fortellingen om hvordan man opprettholder status quo.

Vi trenger en ny «innramming» av diskusjonen om Oljefondets strategi og rolle: Kan Norge gjøre en «forskjell i verden» ved hjelp av den voldsomme finansielle styrken Oljefondet har gitt oss? Er det en etisk plikt å bruke Oljefondet på en måte som bidrar til at verden går fremover, ikke minst i kampen mot klimaendringer?

Norge kommer i økende grad til å bli utfordret fra internasjonalt hold. Vinteren 2014 har vist at pensjonsfond og andre institusjonelle investorer vil bli pekt på når midlene til klimariktige investeringer skal reises. I rapporten om «The trillion dollar gap» viser den amerikanske tenketanken CERES at det er fullt mulig å investere nok i fornybar energi og infrastruktur til at togradersmålet kan nås – dersom de riktige investorene kommer på banen.

Det er en viktig side ved dette at nesten all energiomstilling handler om å gjøre upfront-investeringer som over tid reduserer behovet for drivstoff. Dette gjelder enten man snakker om energieffektivisering eller utbygging av fornybar energi – og enten man opererer i liten eller stor skala. Tilgang på tilstrekkelig kapital er derfor en nøkkel.

Jeg skisserer i denne bloggen en ide til en reform: Alle Oljefondets energi-investeringer løftes ut av et det nåværende fondet og plasseres i et eget fond, Det grønne energifondet. Dette fondet får et politisk mål – et «klimamandat» – det skal bidra til det grønne skiftet. Det skal styres uavhengig av det «gamle» oljefondet, men ha samme avkastningskrav.

Stortingsmeldingen om Oljefondet viser at det er nødvendig å bryte med dagens regime for å komme noen vei.

I månedene fremover vil vi få en intens debatt om hvordan Oljefondet best kan gjøre en klimainnsats. Det er mange mulige grep. Man må tenke i retning av en stor reform som ivaretar mange hensyn og sikrer at ulike interesser ivaretas. Stikkordene er redusert fossileksponering og økning i klimariktige investeringer.

En skisse:

• Alle Oljefondets energi-investeringer løftes over i et eget fond – Det grønne energifondet. Fondet skal ha altså ha et klart og tydelig (klima)politisk mål, i tillegg til å sikre avkastning på linje med det ordinære oljefondet.
• Det grønne energifondet bygger opp omfattende kompetanse på hele energifeltet, både i den fossile og fornybare delen av landskapet. Fondet må forvaltes aktivt. Det nye fondet tilføres sin relative andel av oljeinntektene som årene går. Det «gamle» fondet fortsetter som før, men uten å eie energiaksjer. Også det «gamle» fondet må likevel tenke klima og klimarisiko og stille krav til selskapene det er investert i. Alle sektorer er på en eller annen måte berørt av trusselen både fra klimaendringer og klimapolitikk.
• Investeringene i Det grønne energifondet kategoriseres i ulike grupper. Det grønne energifondet skal investere i børsnoterte aksjer. Det skal investere direkte i infrastruktur og fornybar energi. Det skal være en kapitalkilde for norske selskaper som bygger ut fornybar energi i utlandet, ikke minst i utviklingsland. Det skal arbeide sammen med myndigheter, private banker og multilaterale finansinstitusjoner for å utvikle ordninger som kan akselerere det grønne skiftet, grønne obligasjoner, «soft loans» og forskjellig finansielt kram. Det kan ha en «venture-arm» som går inn i selskaper i en tidlig fase og hjelper frem teknologi. Det kan ha en «private equity-arm» som tar en rolle i ikke-noterte selskaper og skaper verdier ved å restrukturere eksisterende virksomhet.

Man kan altså bygge et grønt finanshus i meget stor skala. Kompetansebehovet vil være stort. Norge kan bli et viktig senter for klimariktig finans. Oljefondet er stort. Derfor må man også tørre å tenke stort når fondet debatteres.

Oljefondets nåværende energi-investeringer kan kategoriseres i ulike grupper.

• Kull og oljesand: En del selskaper, som ikke oppfyller minstestandarder, kan man avhende. Det bør gjelde rene kullselskaper, enten de driver kraftproduksjon eller gruvedrift. Det bør gjelde rene tjæresandselskaper. Det kan også gjelde selskaper som driver med særdeles klimafiendtlig teknologi som å lage drivstoff av kull.
• Gruvekonglomerater: I disse selskapene kan man drive aktivt eierskap og stille tydelige krav. Hvis selskapenes investeringsstrategier består en tograderstest, altså tilpasser investeringsnivåene til etterspørselen man får hvis klimapolitikken lykkes, kan man forbli aksjonær. Hvis selskapene bygger karbonboble eller motarbeider klimapolitikk, bør man selge seg ut. Det vil helt sikkert være store forskjeller på strategiene de velger.
• Oljeselskaper: På grunn av Norges sterke oljeavhengighet er det gode argumenter for å selge seg helt ut av oljesektoren. Argumentet mot dette er at en del av oljeselskapene i noen grad har interessante fornybaroperasjoner og at det er sannsynlig at flere av dem vil gå i den retningen når de skjønner at det grønne skiftet vil dømme dem til langsom død hvis de ikke endrer seg. Forskjellen mellom selskapene vil trolig være stor. Aktivt eierskap betyr press i forhold til hva de gjør for å bygge opp ny virksomhet som er bærekraftig når fossilforbruket faller. Skal disse selskapene ha topplinjevekst, må veksten komme i fossilfrie sektorer. De må altså vise at de kan utvikle en fossilfri inntektsstrøm. Selskaper som ikke går i denne retningen, bør ut av porteføljen.
• Kraftsektoren: De store kraftselskapene – utilities – representerer en arena der det grønne skiftet har begynt å bite for alvor. Samtidig er disse selskapene viktige aktører i kraftmarkedene. De står i fare for å dø hvis de ikke omstiller seg. Det er sannsynlig at hele sektoren vil gjennomgå kraftige restruktureringer. En klimariktig kraftsektor vil være overveiende fornybar. Men den vil også være desentralisert. Det vil være store forskjeller på hvordan selskapene håndterer det grønne skiftet, og det vil være store forskjeller mellom land. Disse selskapene bør presses i fornybar retning, mens man selger seg ut av dem som ikke viser vilje til omstilling.
• Direkte investeringer: En bred allianse av organisasjoner og næringsliv stilte i fjor høst krav om at Oljefondet skal investere i fornybar energi og tilhørende infrastruktur. I regjeringserklæringen skriver Høyre og Frp at dette skal «vurderes». Arbeiderpartiet har signalisert velvillig interesse og småpartiene er for. Det grønne energifondet bør i gang med dette, raskest mulig. Fondet kan eie kraftverk og kraftledninger, gjerne sammen med andre liknende aktører. Dette kan etter hvert bli en meget stor sektor, etter hvert som nye markeder modnes.
• Internasjonal partner: Multilaterale finansinstitusjoner er svært viktige aktører i det grønne skiftet. Et nytt grønt energifond kan ta en viktig rolle som partner for andre lands utviklingsbanker og multilaterale institusjoner som Verdensbanken. Det må være et mål å få andre institusjonelle investorer til å trekke i grønn retning. Å utvikle ordninger som er attraktive for slike investorer, er derfor viktig. Det kan handle om grønne obligasjoner eller andre finansielle grep som sikrer at det stilles kapital til rådighet.
• Kapitalkilde for norske selskaper: Det grønne energifondet bør også kunne være en kilde til kapital for norske energiselskapers internasjonale ekspansjon. Aktører som Statkraft, SN Power, Scatec og Norfund har etter hvert betydelige utenlandsoperasjoner, ikke minst i utviklingsland. Med Det grønne energifondet i ryggen vil det være enklere å utvikle utbyggerselskaper som har teknologi, kompetanse og vilje, men som mangler kapital.
• Venturekapitalist: Teknologiutvikling og innovasjon er helt nødvendig for lykkes med det grønne skiftet. Et nytt grønt energifond kan utstyres med en arm som driver med private equity og investerer i teknologiselskaper som er i en tidlig fase. Dette er en sektor hvor risikoen er stor, men som del av en større portefølje bør det være mulig å finne plass til en slik aktivitet.

Summen av dette er en skisse til et stort grønt finanshus, som vil bidra til å skyve verden i riktig retning ved å finansiere det grønne skiftet. Samtidig vil det redusere Norges eksponering mot fossil energi og bidra til å styrke sektorer som ikke er avhengig av høye oljepriser og fortsatt investeringsvekst i oljesektoren. Slik kan det Det grønne energifondet bli et bidrag til en ny fortelling om at norske aktører klarte å samles om store, kloke og langsiktige strategiske grep i historiske øyeblikk når mulighetene byr seg.