Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet skapte en helt ny dynamikk i debatten om Oljefondet gjennom sitt krav om at Oljefondet skal ut av kull.

Siv Jensens stortingsmelding om Oljefondet er derimot fortellingen om hvordan man opprettholder status quo.

Vi trenger en ny «innramming» av diskusjonen om Oljefondets strategi og rolle: Kan Norge gjøre en «forskjell i verden» ved hjelp av den voldsomme finansielle styrken Oljefondet har gitt oss? Er det en etisk plikt å bruke Oljefondet på en måte som bidrar til at verden går fremover, ikke minst i kampen mot klimaendringer?

Norge kommer i økende grad til å bli utfordret fra internasjonalt hold. Vinteren 2014 har vist at pensjonsfond og andre institusjonelle investorer vil bli pekt på når midlene til klimariktige investeringer skal reises. I rapporten om «The trillion dollar gap» viser den amerikanske tenketanken CERES at det er fullt mulig å investere nok i fornybar energi og infrastruktur til at togradersmålet kan nås – dersom de riktige investorene kommer på banen.

Det er en viktig side ved dette at nesten all energiomstilling handler om å gjøre upfront-investeringer som over tid reduserer behovet for drivstoff. Dette gjelder enten man snakker om energieffektivisering eller utbygging av fornybar energi – og enten man opererer i liten eller stor skala. Tilgang på tilstrekkelig kapital er derfor en nøkkel.

Jeg skisserer i denne bloggen en ide til en reform: Alle Oljefondets energi-investeringer løftes ut av et det nåværende fondet og plasseres i et eget fond, Det grønne energifondet. Dette fondet får et politisk mål – et «klimamandat» – det skal bidra til det grønne skiftet. Det skal styres uavhengig av det «gamle» oljefondet, men ha samme avkastningskrav.

Stortingsmeldingen om Oljefondet viser at det er nødvendig å bryte med dagens regime for å komme noen vei.