(*Dette er en revidert versjon av artikkelforfatterens innlegg i Dagens Næringsliv 19.12.)

Etter at sjefen for Statens pensjonsfond utland (SPU) Yngve Slyngstad nylig tok til orde for at fondet skal gis mulighet til å investere i fornybar energiproduksjon og annen infrastruktur, har spesielt Dagens Næringsliv publisert en rekke kritiske artikler om saken. «Advarer mot grønn katastrofe» skriver DN 18.12 om en ekspertgruppe nedsatt av Finansdepartementet. «Grønn spekulasjon» kaller DNs kommentator Bård Bjerkholt anbefalingen fra Slyngstad om at fondet bør få mulighet til å investere i fornybar energi og annen infrastruktur. Det siste skal også ha fått Arbeiderpartiets Oljefond-talsperson Torstein Tvedt Solberg til å advare mot å «kaste seg på den grønne bølgen».

Oppslagene viser at det er stort behov for grunnleggende faktainformasjon i denne viktige saken.

Utgangspunktet for at saken nå kommer opp, er anbefalingene fra en ekspertgruppe nedsatt av Finansdepartementet. Ekspertgruppen anbefaler at Statens pensjonsfond utland gis anledning til å investere i grønn infrastruktur slik som «Clean Energy». En av begrunnelsene er bl.a. at fornybar energi vil stå for hovedtyngden av alle energiinvesteringer de neste 30 årene.

Til tross for denne anbefalingen, skal en av ekspertene ha uttalt på seminaret: «Jeg kjenner ikke til noen annen aktivaklasse som har gjort det dårligere enn fornybar energi», (DN, 18.12). Det virker som det er disse opplysningene som har fått Bård Bjerkholt til å advare mot «grønn spekulasjon» i Oljefondet. De bør heller holde seg til «regulerte og opplyste markedsplasser», mener han.

Men hør, her blandes hummer og kanari. Indeksen forskerne viser til er en aksjeindeks, den sier absolutt ingenting om avkastningen på infrastruktur som nå står på dagsorden. At grønne teknologiaksjer, aksjer i selskaper som produserer vindmøller, solceller, osv har svingt voldsomt, er en kjent sak. Og det kommer de sikkert fortsatt til å gjøre, bl.a som følge av endrede konkurranseforhold, ny teknologi, osv. Det er for øvrig bare slike aksjeinvesteringer SPU i dag har lov til å gjøre, om de i det hele tatt skal investere i fornybar energi.

Det som derimot ikke svinger, er avkastningen på kraftverk som produserer strøm med vindmøller eller solceller. Vi snakker her om store investeringer som gjøres gjennom egne prosjektselskaper, basert på langsiktige kraftsalgsavtaler – typisk 15-20 år – som regel med forhåndsavtalt tariff for hele kontraktsperioden. Utbyggings- og driftsrisikoen er det utbygger og operatør som står for; risikoen for investorene og långiverne er stort sett avgrenset til værforhold samt makroøkonomisk og politisk risiko som gjelder for alle slags investeringer. I motsetning til konvensjonelle energianlegg er det minimal eller ingen risiko knyttet til markedspriser eller kostnader på brensel og CO₂-utslipp. Det er derfor ikke uten grunn investorer som Warren Buffett sammenligner sine investeringer i sol- og vindkraftverk med obligasjoner, bare med høyere avkastning.

For å illustrere poenget har jeg tatt med en tabell fra Bloomberg som viser at såkalt «Asset finance», organisert gjennom prosjektselskaper som nevnt ovenfor, står for hovedtyngden av alle investeringer innen fornybar energi. Det er investeringsbehovet og avkastningen innen slike investeringer diskusjonen bør handle om, og ikke hva som skjedde med kursen på grønne teknologiaksjer.