Å la Oljefondet selge seg ut av oljeaksjer er den enkleste veien til redusert klimarisiko for den norske staten. Argumentene er strengt finansielle, men de politiske implikasjonene kan vise seg å bli store. Sier Oslo farvel til oljen?
Oljefondets toppsjef Yngve Slyngstad vil dumpe oljeaksjene. Begrunnelsen er finansiell, men virkningen er politisk.
Norges Banks brev til Finansdepartementet er interessant lesning. Nøkkelavsnittet er dette:
«Vi konkluderer i dette brevet med at sårbarheten i statens formue for et varig fall i prisene på olje og gass vil reduseres dersom fondet ikke investeres i olje- og gassaksjer, og gir råd om å ta slike aksjer ut av fondets referanseindeks. Rådet er utelukkende basert på finansielle argumenter. Det gjenspeiler ikke et bestemt syn på utvikling i oljepris, fremtidig lønnsomhet eller bærekraft i olje- og gassektoren.»
Her er altså ikke spor av miljøengasjement eller klimaaktivisme. Konteksten, som Norges Bank åpenbart forstår og erkjenner, men ikke uttaler seg om, er likevel klimarisiko. Lykkes klimapolitikken, og teknologiomstillingen skyter ytterligere fart, så faller verdien på fossil energi. Det er dette som kan gi et varig fall i prisene på olje og gass, slik banken bekymrer seg over.
Rasjonelt
Responsen er rasjonell: Det er Slyngstad og Olsens jobb å beskytte våre felles sparepenger. Da er overeksponering i fossil energi en dårlig ide når brenning av olje og gass er noe verden bør og vil gjøre mindre av.
Erkjennelsen av disse sammenhengene har satt seg de siste årene. Det går ikke en dag uten at internasjonal finanspresse slår opp et eller annet som har relevans for denne diskusjonen.
Derfor blir Oljefondets ønske om å dumpe oljeaksjene oppfattet som et negativt signal til verdens oljeindustri. Ifølge en kommentar gjengitt i Washington Post er det særlig grunn til å tro at man er misfornøyde i Riyadh. Saudi-Arabia har planer om å børsnotere sitt oljeselskap Aramco. Den ferden vil ikke Oljefondet være med på. Og hva er egentlig oljens verdi i en verden på (for langsom) vei mot nullutslipp?
Linken til klimapolitikken som Øystein Olsen og Yngve Slyngstad unngår i sitt brev blir løftet frem i en kommentar en tidligere ansatt i Bank of England til The Telegraph: «Det er ikke overraskende at vi ser at direktørene i verdens største statseide fond ikke lenger er villige til å ta den økende risikoen forbundet med eiendeler i olje og gass, som ikke har en langsiktig fremtid».
New York Times konstaterer at det mulige nedsalget er et tegn på at til og med Europas fremste oljeprodusent ikke har full tillit til oljens fremtid.
Det er ingen grunn til å tro at Olsen og Slyngstad har noe ønske om å bidra til å spikre igjen kistelokket for den globale oljeindustrien. Men andre opplever at de har løftet hammeren. Det var frisk aktivist-jubel på twitter torsdag ettermiddag. Bill McKibben, som er divest-kampanjens fremste hærfører, skrev at dette var en seier av episke dimensjoner. Aksjemarkedet reagerte negativt og kursene på de store oljeselskapene falt.
Signal fra Oslo
Spørsmålet er hva slags signal Oslo sender til den store verden. Ser nordmennene nå slutten på oljealderen? Vil de selge seg ut før det er for sent? Hva skjer med verdivurderingen av oljeselskapene når «peak demand» inntreffer? Bøyes det av for miljøaktivisters press?
Oljefondets opptreden vil trolig skape ytterligere usikkerhet og uro i en industri som sliter med selvtilliten og strever med å opprettholde sin samfunnslisens.
Den økonomiske begrunnelsen får en politisk tolkning – i tid sammenfaller Norges Banks brev med klimatoppmøtet i Bonn og en drøss andre klimanyheter som (nesten) alle sammen peker i retning av at hastigheten i overgangen vekk fra fossil energi vil akselereres.
Men det går for sakte. Alle vet at oljeforbruket må ned hvis klimamålene skal nås, men forbruksveksten har ikke vært så høy som nå på mange år. Onsdag oppjusterte også IEA forventningen til oljeforbruket i sitt hovedscenario (New Policy Scenario) til hele 118,8 millioner fat om dagen i 2040. I fjorårets utgave var dette tallet 103,5 millioner fat. Ut fra slike tall skulle oljenæringens fremtidsutsikter være rosenrøde, men så kommer altså klimapolitikken og den teknologiske utviklingen inn og lager kvalm – eller i det minste stor usikkerhet.
Det er ikke lett å være oljeland eller oljeselskap i klimaendringenes tid.
Oljefondets ønske om nedsalg har selvsagt ingen direkte implikasjoner for andre deler av den norske oljepolitikken, men bidrar likevel til å forme de politiske omgivelsene næringen opererer i.
I DN løfter Kjetil Bragli Alstadheim opp ideen om at staten bør selge seg ned i Statoil, hvis man vil unngå klimarisiko. Alternativet kan være at eierne pålegger selskapet en raskere takt i overgangen mot fornybar energi enn det som nå står på programmet.
Økonomisk logikk
Den økonomiske logikken bak forslaget om at Oljefondet skal selge seg ut av oljeaksjer er både enkel og god. Statens økonomi er tungt eksponert mot olje og oljeprisen gjennom utvinningen av olje- og gassressurser, oljeskattesystemet, Petoro og eierskapet i Statoil. I tillegg har vi altså brukt oljepenger til å kjøpe oljeaksjer omtrent i samme størrelsesorden som oljeselskapene utgjør i verdens aksjeindekser.
Norges samlede oljeeksponering representerer betydelig risiko for staten, og den enkleste måten å redusere den på er nettopp å gjøre som Norges Bank nå foreslår; å la Oljefondet selge seg ut av oljeaksjer ved at oljeselskapene tas ut av referanseindeksen som fondet styrer etter. Slik Oljefondet styres, kan ikke investeringene avvike veldig mye fra denne indeksen. Slyngstad kan ikke selge seg ut av oljeaksjer uten at referanseindeksen endres.
Mange økonomer har vært inne på denne tanken tidligere, for eksempel konkluderte professor Michael Hoel på samme måte i en rapport han skrev for Greenpeace i vinter.
Øystein Olsen og Yngve Slyngstad viser også til statens eierskap i Statoil når de begrunner forslaget. Statens eierandel i Statoil gjør sammen med eierskapet Oljefondet har i oljeselskaper at statens samlede eksponering i oljeaksjer er veldig stor. At fondets aksjeandel skal økes vil dessuten automatisk medføre større aksjeinnehav i oljeselskaper. I tillegg pekes det på at Saudi-Arabia har planer om å børsnotere sitt gigantiske oljeselskap – noe som også vil øke oljeandelen i verdens aksjemarkeder.
Det er norsk økonomis eksponering mot oljeprisen alt dette handler om.
Hvem blir igjen?
Trenden i retning nedsalg i fossile energiselskaper fra ansvarlige og langsiktige investorer reiser også noen viktige spørsmål: Hva slags strukturer aner man at kan fremtre når energiomstillingen skyter ytterligere fart?
Oljeselskapene ser ut til å kunne plasseres i grovt sett tre kategorier: Noen, som Dong Energy/Ørsted og franske Engie, går helt ut av olje og raskt i retning av å bli rene fornybarselskaper.
Andre, som Statoil, Shell og Total, satser på å være med på energitransisjonen med et ben i hver leir. Foreløpig er det fornybare benet smått, men det kan vokse raskt hvis selskapene bestemmer seg for det.
Den tredje gruppen er selskaper som satser på å forbli ved sin lest i det fossile, i olje og gass. Lundin, Aker BP og DEA er tre eksempler. Det kan godt hende at denne siste kategorien kan få en riktig lønnsom seilas inn i solnedgangen.
Langsiktige investorer som ønsker å beskytte sine penger mot risikoen for nedgang i fossil energi vil kunne dumpe hele sektoren, men mister da muligheten til å influere i selskaper som har planer om å spille en rolle i overgangen mot nullutslipp.
For hastigheten i det grønne skiftet er det trolig en fordel at store oljeselskaper, med sine muskler og kompetanse, tar sats for å vokse i den fornybare delen av energifeltet. Men press fra eierhold for å gå i den retningen vil utebli dersom alle de langsiktige og seriøse investorene rømmer.
