Samlet økte verdien av kullinvesteringene til Statens pensjonsfond utland – Oljefondet – fra 82,6 milliarder i 2013 til 85,8 milliarder i 2014. Yngve Slyngstad har solgt noen aksjer, men kjøpt seg opp i andre. Oljefondet har for eksempel kvittet seg med noen kullselskaper i India. Fondet har dumpet noen kullgruveselskaper i USA, men kjøpt seg opp i amerikanske kullkraftprodusenter.

Det er tyske Urgewald som sammen med Greenpeace Norge og Framtiden i Våre Hender har gått gjennom Oljefondets investeringer i kullsektoren ved å sammenlikne fondets portefølje ved utgangen av 2013 og 2014.

Jeg gjengir i denne bloggen noen hovedpunkter i rapporten “Still Dirty, still Dangerous”. Anbefalingen i rapporten er at Stortinget setter et visst sett av kriterier som betyr at Oljefondet ville måtte selge seg ut av 114 selskaper. Ytterligere 70 selskaper, som har en del kullrelatert virksomhet, bør ifølge Urgewald settes på en “watch list”.

Gjennomgangen viser at Oljefondet solgte seg ut av 51 kullselskaper i 2014. Men verdien av den samlede porteføljen var 85,8 milliarder ved utgangen av 2014 mot 82,6 milliarder ved utgangen av 2013. Dette er en liten del av fondets samlede investeringer, under 1 prosent, men gjør ifølge Urgewald likevel Oljefondet til en av de ti største kullinvestorene i verden.

I India har Oljefondet solgt seg ut av 13 mindre kullselskaper for 840 millioner kroner, men reinvestert 366 millioner i Reliance Group som er en av de største kullkraftutbyggerne i Sør-Asia. KLP har for øvrig utestengt Reliance Group fra sitt investeringsunivers, men Oljefondet kjøper seg altså opp.

I Kina økte verdien av Oljefondets investeringer i kullsektoren med 1,7 milliarder kroner. Fondet eier nå for 7,2 milliarder – en økning på 32 prosent fra 2013 til 2014. Fondet er investert i 21 kinesiske selskaper som driver kullutvinning eller har virksomhet i kull-til-gass – som er CO₂-verstingen over alle verstinger.

I Japan er også investeringene i kullsektoren økt, både i kullgruveselskaper og i kraftprodusenter som har store planer om nybygging.

I USA har Oljefondet solgt seg ut av små gruveselskaper der det eide aksjer for 80 millioner kroner, men kjøpt seg opp i kullbrennende kraftselskaper og eier nå aksjer samlet i kraftsektoren i USA for drøyt 20 milliarder.

I Europa eier Oljefondet aksjer i brunkullbrennende kraftselskaper i Tsjekkia og Polen, samt tyske RWE. RWE er verdens største produsent av brunkull.

Rapporten retter også søkelys mot de store gruvekonglomeratene – Glencore, BHP Billiton og Anglo American. Disse har en relativt liten del av sin omsetning fra kull, men er viktige aktører i kraft av sin størrelse. I diskusjonen om karbonboblen har for eksempel Glencores toppsjef Ivan Glasenberg vært tydelig: “…we do not believe that the global energy reality will economically support carbon measures that would prevent us from fully utilizing our fossil fuel reserves.”

Rapporten stiller følgende spørsmål: Skal Norges oljefond virkelig være investert i selskaper som vedder mot effektive klimareguleringer?