Ingen har fått større fordeler av oljerikdommen enn rogalendingene. At det er vanskelig å godta at oljealderen ikke skal vare evig, og kanskje til og med trappes ned før reservene tar slutt, er menneskelig og høyst forståelig. Men som Dag Hammarskjöld minner oss om: «Endast den som ser långt hittar rätt.»

Biskop Erling Pettersen har prisverdig satt i gang en debatt om regionens rolle i møte med klimautfordringene. Han skriver blant annet at han «etterlyser både politikere, næringslivsledere og enkeltpersoner som tør tenke mer radikalt og som viser evne til å prioritere de nødlidende og de største utfordringene».

Rogalendinger elsker å se seg selv som framtidsrettede og oppfinnsomme. Spørsmålet er om vi i dansen rundt gullkalven har parkert noe av vår intellektuelle og innovative kraft. For når noen stiller spørsmål ved oljevirksomhetens rolle og framtid, er standardsvarene ’vi har verdens reneste oljeproduksjon’ og ’verden trenger mer olje og gass for å sikre energi til stadig flere mennesker’. Boomen som suger til seg all vår industrielle kapasitet og humankapital med, synes heller ikke å bekymre. Her er det «business as usual».

I mange andre land skjer det en rivende utvikling på fornybarfronten, både med hensyn til installering av fornybar kapasitet, effektive utslippsreduksjoner og blomstrende bedrifter som produserer grønn teknologi. Et ferskt eksempel er Tyskland som i løpet av de tre siste ukene før jul installerte solenergi tilsvarende produksjonen fra mer enn tre Alta-kraftverk.

Dersom vi rogalendinger slår av autopiloten vil vi snart se at det er ingen motsetning mellom det etisk ansvarlige og det økonomisk fornuftige i klimaspørsmålet. Utslippsreduksjon og framtidig næringsvirksomhet går som hånd i hanske.

Spørsmålet er om vi klarer å gripe mulighetene i tide. Det kan virke som oljens makt over våre sinn har ført til at vi har vanskelig for å drøfte alternative utviklingsbaner.

Som biskopen skriver er enigheten blant klimaforskerne så stor at det er useriøst å hevde at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Allikevel er det ganske utbredt blant folk i Rogaland å ignorere eller benekte dette, og det er flere klimaskeptikere her i fylket enn i resten av landet. Dette er dokumentert gjennom nasjonale undersøkelser.

Argumentet om at vi i Norge har en forholdsvis ren oljeproduksjon blir brukt som en effektiv stopper for debatt om oljens framtidige rolle. De som ikke slår seg til ro med dette, som biskopen, blir gjerne beskyldt for å være uvitende. For kort tid siden publiserte imidlertid Bellona en undersøkelse som viser at norsk oljeproduksjon ikke nødvendigvis er verdens reneste.

Begrepet dilemma er nyttig og moteriktig. For tiden blir det hyppig anvendt i offentlig debatt når man enten ikke ønsker å ta stilling, eller vil fortsette en praksis som før, og allikevel gi visse retoriske innrømmelser til kritikerne.

Et eksempel fra utenriksministerens tvitring: «Alles dilemma at verden trenger fossile brensler, fornybar viktig, men ikke nok, ny teknologi må til». Klassekampen siterte meldingen og tillot seg å lure på om det var ment som promotering av Språkrådets nye svadagenerator. Allikevel er det denne retorikken som brukes av praktisk talt alle partier og hele oljebransjen. Utenriksministeren i et godt selskap.

Gjentakelser om at kloden trenger stadig mer fossil energi, gjør ikke påstanden verken sann eller etisk forsvarlig. Det hjelper lite at folk får lyspærer hvis de ikke får mat på grunn av ørkenspredning. For tiden styrer vi mot en tre til fire graders oppvarming. Det vil føre til katastrofe om vi ikke klarer å snu utviklingen.

For å bruke et bilde: Produksjon og konsum av fossile brensler må etter hvert over på «blå resept» i form en høy og helst universell pris på CO₂-utslipp, og kloden må over på sikringskost i form av fornybar energi. Dette er dilemmaet, og det kan kun løses ved konkrete og kvantifiserbare tiltak.

Her er det ikke bare snakk om politikk og etikk, men også om godt gammeldags næringsvett som vi normalt er godt utrustet med i Rogaland. Dersom man følger med i internasjonale medier og bransjepublikasjoner vil en se at den grønne revolusjonen er i gang.

Men fordi vi i Norge er så innbakt i oljenæringen, og fordi det er så få sterke røster i norsk offentlighet som målbærer behovet for endring, ser vi ikke hvor raskt grønne løsninger øker ute i verden.

I vårt lokale næringsliv finnes det noen få hederlige unntak, som Aibel og Windflip, som har sett dette. Men vi trenger mange flere slike i denne regionen.

Ingen, heller ikke biskopen, tar til orde for en bråstans i virksomheten på norsk sokkel. La oss utvikle de nye funnene og støvsuge de gamle, men la oss være minst like opptatt av fornybar energi som av mulig olje i Lofoten og ved Jan Mayen.

Hvis ikke vil rollen som energistormakt om en del år bli historien om en tapt posisjon.