Mye er kullsvart, dystert, når 2012 skal oppsummeres fra et energi- og klimapolitisk ståsted. Smeltingen i Arktis burde være et alvorlig varsku. Det mangler ikke på analyser som viser hvilken trussel klimaendringene representerer. Verdensbankens rapport om effektene av en oppvarming på fire grader kan stå som et eksempel.

Det globale kullforbruket øker fortsatt og kullets andel i den globale energimiksen vokser.

Når det likevel er grunn til optimisme, har det sammenheng med noen grunnleggende økonomiske realiteter. Fornybar energi er i ferd med å bli billigere enn fossil. Dette innebærer håp for oss som ser klimaendringene som vår tids største utfordring. Her er en link til PV Parity-prosjektet, der det fremgår hvordan solenergi er i ferd med å bli det rimeligste alternativet i mange europeiske land. Billig solenergi betyr samtidig en fundamental trussel mot hele den etablerte energisektoren. Det er internett og mobiltelefoni på nytt, bare i en annen kledning.

Denne grafen er hentet fra McKinseys solenergi-rapport, “Darkest Before Dawn”.

Årsaken til solenergiens formidable endringskraft er at den snur opp ned på forretningsmodellene som i mer enn hundre år har lagt rammene for elektrisitetsforsyningen i verden. Solenergien representerer ikke bare et alternativ som gjør at millioner kan produsere strømmen sin selv. Det virkelig dramatiske for de etablerte aktørene er at solenergien gjør fossilbasert kraftproduksjon ulønnsomt. Den «gamle» forretningen eroderer når solenergien bygges ut og oppnår en viss utbredelse.

Et referat fra den europeiske gassbransjens høstkonferanse viser at dette nå har blitt en realitet i Tyskland. Konkurransen mot gass kommer ikke fra kull eller kjernekraft, men fra sol, konstaterte Stefan Judisch, administrerende direktør i RWE Supply and Trading.

Han slo fast at den tradisjonelle kraftsektoren nå har et problem fordi man «dramatisk har undervurdert kostnadskurven i fotovoltaisk solenergi». Solenergien presser ut gassen først fordi den er dyrest. Dette vil skje over hele verden. Kostnadsutviklingen i solenergi vil «skvise gassen ut», ifølge Judisch.

Eksperter som følger utviklingen innen fornybar energi har sett dette komme lenge, men nå deles altså oppfatningen i kretser som for få år siden gjorde narr av grønne politikere og aktivister som fremmet en slik analyse.

For klimaets del er det avgjørende at Kina for alvor får fart i utbyggingen av solenergi, og at andre raskt voksende økonomier følger.

Fortsatt fallende priser på solenergi og markeder som gradvis modnes vil de nærmeste årene kunne bringe den årlige installasjonsraten opp til nivåer som på kort tid vil gi dramatiske endringer i energimarkedene – slik Tyskland nå opplever. I 2012 bygges det ut drøyt 30 GW solenergi globalt. Om ti-femten år kan 300 GW årlig være mulig, ifølge en kampanje med faglig støtte fra det tyske Fraunhofer-instituttet.

I det korte bildet rammes gassen hardest fordi den er dyrest, men også kullet vil være utsatt for samme utstøting. Jo sterkere politiske virkemidler som støtter opp under fornybar energi i form av karbonprising eller reguleringer, jo fortere vil skiftet gå. Sol går utmerket sammen med annen fornybar energi som vind, vannkraft og lokalt produsert bioenergi. En trend i retning av desentralisering og spredning av eierskapet til energiproduksjon forsterker hastigheten i overgangen. I Tyskland er det nå hundretusener av private husholdninger, kommuner, og små og store bedrifter som produserer sin egen strøm. Dette svekker også de «gamle» aktørenes makt, posisjon og inntjening.

Det er selvsagt ikke likegyldig hvilken nasjonal politikk som føres i ulike land, og det er helt klart slik at en global klimaavtale vil bidra til at skiftet akselereres. Endringene drives ikke fra “toppen”, slik tilfellet ville vært om vi hadde hatt en ambisiøs global klimaavtale. Men når avtalen før eller siden kommer på plass, vil den styrke og forsere endringsprosessene som nå er på gang.

Det blir spennende å se hva Barack Obama får til i sin andre presidentperiode, både hjemme i USA og på den globale arena.

Samtidig vil naturligvis motkrefter mobiliseres når trusselen fra fornybar energi blir synlig. Men nye land som nå følger i Tysklands spor vil kunne gjennomføre endringene med langt lavere kostnader enn tyskerne bærer – kort og godt fordi prisene faller.

Store finansielle ressurser må mobiliseres i riktig retning hvis energiomstillingen skal kunne skje raskt nok til at svært alvorlige klimaendringer kan unngås. Det stadig tydeligere finansielle presset mot de tyske kraftgigantene E.On og RWE er et svært viktig tegn på at kapitalismens logikk vil bidra til å dreie utviklingen i riktig retning.

Et annet, men helt annerledes, uttrykk for det samme, er den amerikanske aktivist-skribenten Bill McKibbens kampanje for å få universiteter, kirkesamfunn og kommuner i USA til å selge sine fossile energiaksjer. Like før jul leverte ordføreren i Seattle, Mike McGinn, en melding om at han ønsket at Seattle skulle kvitte seg med aksjepostene i fossil energi. Denne kampanjen startet med McKibbens artikkel i Rolling Stone i sommer. Den bygget i sin tur på britiske Carbon Tracker Initiatives analyse av den finansielle risikoen det innebærer at en rekke energiselskaper har betydelige bokførte reserver på sine balanser som ikke kan brennes om klimamålene blir nådd.

Det vil sikkert ta litt tid før denne «Carbon Bubble»-logikken slår igjennom for fullt i finansmarkedene, men maktforskyvningen i den fossile energisektorens disfavør har begynt å skyte fart.

Derfor er det grunn til å være optimist. Energirevolusjonen har begynt å bite.