Administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass liker ikke subsidie-ordet. Han foretrekker at det snakkes om «incentiver» eller «justeringer» – slik at det blir mer oljeaktivitet enn tilfellet hadde vært uten disse ordningene.

IMF kom denne uken med en omfattende rapport der allehånde støtteordninger og subsidier til fossil energi over hele verden er kartlagt. IMF omtaler produksjonssubsidier på denne måten.

Producer subsidies exist when producers receive either direct or indirect support that increases profitability above what it otherwise would be (that is, the support is not passed forward in the form of lower consumer prices). This support can take many forms, including receiving a price for the output above the supply cost, paying a price for inputs below supply costs, receiving preferential tax treatment, or receiving a direct transfer from the budget.

Det er rimelig opplagt at deler av det norske oljeskattesystemet faller innenfor denne definisjonen. Mye av diskusjonen er teknisk, men egentlig handler det om to forhold.

• Statens risikoeksponering i oljesektoren som passiv investor gjennom oljeskatteregimet.
• Statens bidrag til å finansiere oljeleting gjennom leterefusjonsordningen.

Saken er følgende: Når et oljeselskap som går med overskudd, for eksempel Statoil, driver letevirksomhet, så kommer 78 prosent av kostnadene til fradrag i skatten. Statoil betaler altså mindre skatt enn selskapet ville ha gjort uten leteaktiviteten.

Dette gir staten en svært høy andel av risikoen. Samtidig tar staten gjennom oljeskatten en solid del av kaken når selskapene tjener penger. Dette er grunnrenteskatt på naturressursen olje og gass.

Statens risikoeksponering er verd å diskutere, men leterefusjonsordningen fortjener i enda større grad et kritisk søkelys. Leterefusjonsordningen «likebehandler selskaper i og utenfor skatteposisjon».

Det har vært gått noen runder om denne ordningen de siste årene. For oljebransjen er det viktig å unngå å få stempel som en subsidienæring. Det er den selvsagt heller ikke. Men at leterefusjonsordningen innebærer en meget betydelig statsstøtte til enkelte selskaper, kan det ikke være tvil om.

Når et oljeselskap som går med underskudd driver letevirksomhet, så utbetales verdien av skattefradraget i kontanter fra staten til det aktuelle selskapet. På byråkratnorsk innebærer dette «likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon». Professor Diderik Lund beskriver ordningen ganske detaljert i et innlegg i Dagsavisen. Lund mener det er misvisende å bruke subsidiebegrepet, ettersom fradragene motsvares av en like høy skattesats på inntektene.

Siden denne ordningen kom i stand i 2004, er det betalt ut mange titalls milliarder kroner fra staten til selskaper som ikke er i skatteposisjon, altså som går med underskudd.

I 2013, som er det siste året hvor ligningstallene foreligger, ble det utbetalt drøyt 10 milliarder. I de fem årene fra 2009 til og med 2013 er det samlet utbetalt over 50 milliarder kroner.

Det er mange selskaper på listen. Noen av dem er norske «oljemygger», men de fleste er «filialer» av store internasjonale selskaper.

For selskapene som mottar disse pengene er det ganske opplagt at denne statlige «kontantstøtten» er et svært viktig bidrag til finansieringen. Selskapene får tilgang på «gratis» penger de ellers ville ha måttet hentet fra eierne eller lånt. For selskapene ville det vært vesentlig dyrere og mer komplisert – kanskje umulig – å skaffe denne kapitalen fra andre kilder.

Dette er altså en sterk statlig stimulans til fremme av oljeleting. Det statlige bidraget utgjør i mange tilfeller en vesentlig komponent av selskapenes finansiering. Leterefusjonsordningen virker på samme måten som et investeringstilskudd.

Subsidiebegrepet oppfattes som belastende, stigmatiserende. Det er mulig investeringstilskudd, eller helt enkelt statsstøtte lyder bedre.

Uten ordningen ville Oljefondet ha vært tilført den samme summen penger som utbetales til selskapene. Selskapene ville på sin side båret med seg et fradrag som ville redusert deres skattebelastning når, eller hvis, de på et eller annet tidspunkt begynner å tjene penger.

Sikre penger i dag – og usikre penger 10-15 år frem i tid – er veldig forskjellige ting.

Det er et viktig poeng at disse milliardene allerede er på statens hånd og må forventes å gi en fornuftig avkastning enten de investeres gjennom Oljefondet eller for eksempel brukes til å oppkapitalisere et statlig selskap som Statkraft. Leterefusjonsordningen innebærer at staten reinvesterer disse pengene i ny oljeleting, men det foretas ingen vurdering av ny oljeleting opp mot andre alternativer.

Hva som er mest lønnsomt for staten, er slett ikke gitt. Oljebransjen hevder at ordningen er god butikk for staten. Det har trolig vært tilfelle historisk, i hvert fall hvis man regner inn at funnet av Johan Sverdrup-feltet helt eller delvis kan knyttes til ordningen.

Det er slett ikke sikkert at bildet vil være sånn fremover. Skal staten høste grunnrente i noe omfang, forutsettes det meget god lønnsomhet. Om det vil være tilfellet i Barentshavet, der oppmerksomheten nå er størst, er høyst tvilsomt. Goliat-feltet er med dagens oljepriser et tapsprosjekt som derfor i realiteten tapper Oljefondet, heller enn å tilføre det mer penger.

På grunn av de dårlige tidene i oljesektoren er det politisk krevende å gjøre endringer i skattesystemet nå. Tilstramninger vil helt klart føre til mindre aktivitet. På den andre siden lobber oljebransjen iherdig for å øke statens bidrag, blant annet gjennom et særskatteregime for Johan Castberg-feltet. En utbygging av Johan Castberg-feltet vil selvsagt gi mye aktivitet, men altså ikke noe særlig grunnrente hvis oljeprisen ikke stiger vesentlig.

Samtidig bygges Aasta Hansteen-feltet ut med ganske skral lønnsomhet. Det er ikke mye nedgang i gassprisene dette feltet tåler før det går i minus.

Uten grunnrente faller argumentet om at olje- og gassproduksjonen er så viktig for finansiering av velferden. Med negativ grunnrente blir olje- og gassproduksjon i realiteten en byrde.

Kombinasjonen av forsterket klimapolitikk og lave oljepriser utgjør en trussel mot kostbar petroleumsutvinning. Det gir ingen mening å drive oljeproduksjon uten grunnrente. Med dette som bakgrunn bør oljeskattesystemet gjennom en skikkelig overhaling der statens risikoeksponering – særlig i Barentshavet – må være en viktig komponent. Likeledes må «kontantstøtten» til ulønnsomme oljeselskaper ses nærmere på.