Dette er nærmest et tyveri basert på vannressursene som vi alle eier og som det bare koster en brøkdel å produsere.

Disse ekstreme strømprisene er sannsynligvis viktigste årsak til at «alt» blir dyrere, vi får økt inflasjon, og lånerenten stiger. Det vil være uendelig trist hvis vi får en massedød av små og mellomstore bedrifter, og jeg kan ikke se at opprettholdelse av det europeiske konkurransemarkedet på strømsalg internt i Norge hjelper Ukraina.

Det er heller ingen grunn til at strømprisene i Norge skal være koblet til gassprisene og CO₂-avgiftene i Europa, hadde det ikke vært for at kraftprodusentene/noen har fått fritt spillerom til å tjene seg styrtrik på det norske folk, og redusere vår forsyningssikkerhet gjennom overforbruk av våre felles vannreserver lagret i fjellheimen.

Ikke usolidarisk med politisk styring

Det er også utrivelig for oss «vanlige» pensjonister og andre «vanlige» hjemmeværende hele dagen å gå med yttertøy og raggsokker innendørs. Heldigvis har våren kommet med litt gratis soloppvarming. Hvordan går det an å påstå at den norske økonomien går meget bra, når alle som er berørt av gassprisbestemte strømpriser i Sør-Norge blir ranet av en statsforkvaklet markedsliberalisme?

Venstresiden og fagforeningene har noen gode forslag til løsning på problemet, og med en flerprising (ulike priser på basisforbruk og luksusforbruk) av øyeblikkelig og langsiktig forbruk vil vi både kunne hjelpe de fattige og hindre sløseri. Jeg har problemer med å forstå de som mener det er usolidarisk at Norge tar politisk styring over strømprisene innenlands for bl.a. å sikre norsk næringsliv.

Strømforsyningssikkerheten i Norge er svekket ved at vi i 2020 og 2021 har eksportert mer strøm (ca. 25 TWh hvert år) enn noen gang tidligere (se figur. De samme årene importerte vi ca. 5 og 8 TWh som gir netto eksport på henholdsvis 20 og 17 TWh).

Det er ikke kablene til utlandet som primært skaper strømforsyningssikkerhet. Denne kan først og fremst skapes av en regulert eksport i henhold til fyllingsgrad i våre vannbasseng, der det viktigste er å fylle bassengene før vinteren setter inn. Med dagens norske strømforbruk vil en slik strategi ikke redusere vår kapasitet til netto strømeksport og dermed vårt europeiske klimabidrag.

Forutsatt at vi unngår at vann renner over demningene, forklares dette med at over tid er det mengde nedbør minus norsk vannforbruk (til strømproduksjon og annet) som bestemmer hvor mye resterende overskuddsvann som kan omsettes til strømeksport (kontinuitetsprinsippet). I dette bildet spiller det ingen rolle hvor mye vann vi har i bassengene. Da kan vi like godt bedre forsyningssikkerheten med en samfunnsmessig optimal vannregulering (f.eks. ved å stoppe strømeksporten når fyllingsgraden går under 80 prosent).

Stram regulering av vannressursene

Men vi har ennå ca. 100 TWh fossilt forbruk i Norge som skal elektrifiseres, hydrogeniseres og til dels innspares gjennom ENØK-tiltak og effektivisering. Vi skal nok også utvikle noen nye næringer som trenger fornybar energi. Samlet sett antar jeg at det frem mot 2050 i Norge vil være behov for 50-100 TWh ekstra ny fornybar energi. Vi skal selvfølgelig selge overskuddsstrøm, men ved en stram regulering av våre vannressurser mener jeg vi kan og bør minimalisere import spesielt av skitten og dyr strøm.

Jeg mener det også blir feil å planlegge for at vi i fremtiden skal eksportere store mengder strøm (inkludert strømtapet i lange ledninger). Gjennom storstilt utnytting av sol- og vindenergi, inkludert lagring som hydrogen/ammoniakk, i batterier og som potensiell energi, vil Europa og verden i stor grad bli selvforsynt innen 10-20 år, og jeg tør påstå at i løpet av 2030-årene vil fossil energi langt på vei bli utkonkurrert (se min kommentar Olje-Norge vil begynne å slite om ti år).