Stortingsrepresentant og tidligere utviklingsminister Heikki Holmås (SV) overrasket muligens ikke forsamlingen, da han i forbindelse med stortingsbehandlingen av Næringsdepartementets budsjett reiste forslag om at Norge må «bruke sin finansielle muskel til å støtte utviklingslands utvikling, kutte klimagassutslipp og samtidig understøtte norsk næringslivs investeringer i ren energi».

Overraskende og løfterikt er det imidlertid at forslaget tirsdag 13.12 fikk støtte ikke bare fra opposisjonspartiene. Med stemmene fra  Venstre og Kristelig Folkeparti ble følgende vedtak fattet: 

Stortinget ber regjeringen fremme for Stortinget forslag til ny ordning i GIEK som dekker både politisk og kommersiell risiko knyttet til fornybarinvesteringer i utviklingsland, slik at det kan behandles vårsesjonen 2017.

I begrunnelsen for forslaget sa Holmås bl.a.: «Som utviklingsminister opplevde jeg at de fattigste landene med de beste solressursene og vannressursene hadde de høyeste strømprisene fordi de ikke hadde tilgang til rimelig kapital». Norge har betydelig kompetanse innenfor disse sektorene, sa Holmås, og viste til forslaget fra bransjen – som er nærmere presentert i denne artikkelen i Energi og Klima  – om en garantiordning for slike investeringer i utviklingsland. «Dersom tjue ulike prosjekter kan ses samlet gjennom at investorene får anledning til å kjøpe garantier av GIEK (Garantiinstituttet for eksportkreditt, red.anm) med statsgaranti som bakking, vil risikoen på alle prosjektene sett under ett være betydelig lavere og gjøre investeringene og dermed strømmen billigere» sa han videre.

Spørsmålet som Erna Solberg, Vidar Helgesen og de andre i regjeringen nå stiller seg er om vedtaket bare er nok et urealistisk vedtak fra «utgiftspartiene»: Hvor skal pengene til det nye garantifondet komme fra?

For det første: Finansieringen kommer an på ambisjonene. Fornybarnæringen har tatt til orde for en ambisjon om at garantiordningen bør lede til FN-verifiserte CO₂-kutt på minst 10 millioner tonn per år innen 2025. Som det fremgår av regnestykket referert i artikkelen over, bør grunnfondet det neste tiåret bygges opp til ca 5 milliarder kroner for å nå dette målet. Forutsatt et godt tilsig av gode prosjekter, bør en årlig overføring «over streken» på statsbudsjettet på ca 500 millioner kroner i 10 år være et ambisiøst men oppnåelig mål.

For det andre: Norge bevilger allerede mer enn dette til klimafinansiering, og planlegger – som følge av Paris-avtalen – å bevilge enda mer i årene fremover. Stortingsvedtaket åpner for at Norge, som en av de relativt store bidragsyterne, tar initiativ som sørger for å trekke næringslivet med i gjennomføringen, og slik sørge for en mer resultateffektiv utnyttelse av milliardoverføringene.

For å illustere poenget har jeg laget nedenstående tabell. Den viser at Norge bare de siste 6-7 årene har overført eller allokert over 21 milliarder kroner til multilateral klimafinansiering siden år 2010. Hovedtyngden av dette er øremerket Regnskoginitiativet, mens minst 5 milliarder kroner er allokert til andre klimafinansieringsfond i hovedsak innen fornybar energi.

*(incl funding for adaptation)

Samtidig viser en rapport fra Cicero (2015:04) at Norge bare i løpet av ett år, 2014, bevilget over 1 milliard kroner til ulike former for multilateral og bilateral klimafinansiering.

De nevnte milliardene er bare begynnelsen. I årene fremover er Norge og de andre industrilandene forpliktet til å trappe opp pengestrømmene øremerket klimatiltak i utviklingslandene, tilsvarende minst 100 milliarder dollar per år. Dette er nødvendig bl.a. for at u-landene skal kunne møte forpliktelsene i Paris-avtalen. Med Donald Trump i Det hvite hus, kan det bli færre bidragsytere til «spleiselaget». Den norske fornybarnæringen har tatt til orde for at Norge – i tillegg til FN-sporet – engasjerer seg med direkte investeringer og teknologi- og kompetanseoverføring for å bidra til en raskere utbygging av fornybar energi i sør.

For det tredje: Holmås’ forslag om å la næringslivet gå foran kan gi mer kostnadseffektiv klimapolitikk, «mer ren strøm og CO₂ per krone». For hva er resultatene fra klimafinansieringen så langt:

• Kapitaleffektivitet: Hvor store private investeringer har de offentlige midlene utløst?
• Energieffektivitet: Hvor mye ny, ren energiproduksjon har fondene bidratt til?
• Karboneffektivitet: Hvor store reduksjoner i CO₂-utslipp kan dokumenteres?

Om dette står det lite eller ingenting i statsbudsjettet og de ulike FN-organisasjonenes hjemmesider. Som en stor bidragsyter til klimafinansiering, har Norge nå en mulighet til å gå foran og fremme en resultateffektiv utnyttelse av pengestrømmene. Norge trenger ikke som nå å basere seg på at det bare er utenlandske fond og kompetansemiljøer som får i oppgave å forvalte klimamilliardene. Hvorfor ikke ta i bruk ressursene her hjemme til å gjøre jobben?

Et kompetent norsk ren energi-fond vil kunne få ytterligere gjennomslag ved å bli akkreditert som partner til FNs Grønne Fond, og slik kunne trekke på FN-finansiering i forbindelse med prioriterte prosjekter.

For det fjerde: Holmås-forslaget åpner for at Regjeringen kan få penset prosessen rundt opprettelse av «Fornybar AS» – som Stortinget har sagt skal gis 20 milliarder kroner til forvaltning – inn på et bærekraftig spor. Departementene som ledes av Siv Jensen og Tord Lien frykter at fondet slik det nå legges opp til med fokus på Norge, vil bli et tapssluk. En stor del av kapitalen tiltenkt «Fornybar AS» bør gis mandat å stille lånegarantier til private fornybarinvesteringer der behovene er.

For det femte: Utenriksminister Børge Brende har omtalt «ren energi» og «næringslivsinvesteringer» som nye satsingsområder i utviklingspolitikken. Siden dette er bevilgningene til ren energi i u-land kuttet med 40 prosent, og de store nye næringslivssatsingene i u-land er fortsatt uteblitt. En norsk garantiordning for ren energi i fremvoksende økonomier vil gi Brendes utenriks- og utviklingspolitikk i sør velkomment kjøtt på benet.

En garantiordning som vedtatt kan tenkes organisert som et aksjeselskap, eller som en statsgaranti på linje med dagens ordninger i GIEK. For å ivareta fondets formål og legitimitet som klima- og utviklingsfinansiering, bør ordningen imidlertid ikke legges under OECDs regelverk for eksportfinansiering. Et team med ressurser og kompetanse fra f.eks. Norfund, Norad og private banker kan trekkes inn i administreringen av Fondet i samarbeid med GIEKs adminstrasjon, for å sikre bred fagkompetanse i vurderingen av prosjekter bl.a. Fondets formål bør ikke være størst mulig overskudd, men best mulig resultater når det gjelder ny, fornybar energiproduksjon, reduserte klimagassutslipp og verdiskaping i den norske «fornybarklyngen».

Parallelt med oppbygging av fondet, bør Norge inngå avtaler med myndighetene i utviklingsland for å sikre at prosjektene er prioritert i henhold til landenes nasjonale klimaplaner (INDC-er). Ved å stille krav om UNFCCC-sertifisering (CDM eller tilsvarende), vil karbonutslippene fra prosjektene kunne registreres som del av gjennomføringen av Paris-avtalen.

I drøftingen av forslaget er det fristende å trekke parallellen til en av de vellykkede reformene som ble innført under regjeringen Willoch på 1980-tallet. Jeg sikter til Internasjonaliseringsfondet som ble innført da Jan P. Syse var industriminister. For å få fart på internasjonaliseringen av norsk industri, tilbød staten i en periode å delfinansiere bedriftenes investeringer i form av ansvarlige lån. Ordningen utløste en rekke nødvendige og lønnsomme uteetableringer fra norsk industri, og ble ansett som en stor suksess. Da ordningen etter planen ble  avviklet, skjedde det uten å ha påført staten tap.

Det er snart ti år siden Norge lanserte regnskogssatsingen. Tiden er inne for et nytt norsk initiativ som kan bidra til nødvendige utslippskutt internasjonalt, og der norske bedrifter kan spille en viktig rolle i gjennomføringen.