På tide å tenke nytt om internasjonale klimamøter: Kvotehandel må bort
Utilstrekkelig handling i Madrid: Når vi vet at alle land må samarbeide om å kutte så mye utslipp vi kan så raskt som mulig, i alle sektorer, er internasjonal kvotehandel basert på oppblåste referansebaner kun et verktøy for utsettelser og skuffelser, skriver artikkelforfatteren.
I forrige uke hadde jeg æren av å delta på klimatoppmøtet COP25 i
Madrid, på jobb for Regnskogfondet. Hovedmålet var å møte
partnere vi jobber med, særlig fra Brasil, Indonesia, Colombia og
Peru, mens alle var samlet samme sted. Det var svært nyttig og
lærerikt, og vi har mye å gjøre for å få disse avgjørende
regnskoglandene på rett kjøl.
Samtidig fikk jeg
også kjenne på den generelle COP-stemningen. Og den var
sjokkerende.
Fra 1999 til 2002 fulgte jeg klimaforhandlingene tett som del av Greenpeace sin delegasjon. Den gangen ble jeg stadig mer og mer frustrert over deltakerlandenes intense og tildels barnslige forsøk på å forhandle seg bort fra Kyoto-forpliktelsene som ble inngått i 1997 gjennom stadig nye og kreative forslag til misbruk av kvotehandel, fradrag for skog eller andre dobbelttellinger. På motsatt side sto alltid finansieringsordninger, historisk ansvar, klimarealiteter, urfolks rettigheter, biologisk mangfold og menneskerettigheter. Etter hvert orket jeg ikke prosessen lengre, men har all respekt for de mange som fortsatte å jobbe på det internasjonale klimarammeverket som til slutt ga oss en ambisiøs og viktig Paris-avtale i 2015, selv om utslippene som kjent har økt i hele perioden.
Å komme tilbake til
COP25 i Madrid var et skremmende deja vu. Nesten alt var likt.
Hovedmålet til et enormt antall diplomater var nok en gang å
forhandle seg bort fra løftene som var gitt tidligere.
Argumentene og
frontene var de samme, og teknikkene med å bytte lettelser i
utslippskutt mot småpenger i klimafinansiering eller blokkere
forhandlingene med formaliteter på et tilfeldig forhandlingsområde
for å få viljen sin, var de samme som før. I en del tilfeller ble
de samme argumentene framført av de samme representantene for de
samme landene som for 17 år siden.
Men det mest
skremmende var den totale mangelen på hastverk.
Forhandlingslokalet
liknet en turistmesse, der folk stilte ut land og teknologi som om de
mest av alt ønsket seg investeringer og turister, ikke raskest
mulige klimakutt. Ingen hadde det travelt, tekstene som ble debattert
hadde knapt innhold, og de eneste som snakket om klimakrise var FNs
generalsekretær Antonio Guterres og Greta Thunberg. Men de var jo
ikke del av selve forhandlingene.
Etter «enighet» to
døgn på overtid er det mange som klager over at regelverket for
kvotehandel ikke ble sluttført, slik den formelle planen var. For
oss som er opptatt av at klimagassutslippene faktisk må kuttes, trorjeg enigheten om ikke å bli enige om kvotehandel var Madrid-møtetsviktigste resultat: Dersom partene hadde vedtatt et regelverk forkvotehandel basert på forslagene i Madrid ville det værtoppskriften på klimakatastrofe.
