På tide å tenke nytt om internasjonale klimamøter: Kvotehandel må bort

I forrige uke hadde jeg æren av å delta på klimatoppmøtet COP25 i Madrid, på jobb for Regnskogfondet. Hovedmålet var å møte partnere vi jobber med, særlig fra Brasil, Indonesia, Colombia og Peru, mens alle var samlet samme sted. Det var svært nyttig og lærerikt, og vi har mye å gjøre for å få disse avgjørende regnskoglandene på rett kjøl.

Samtidig fikk jeg også kjenne på den generelle COP-stemningen. Og den var sjokkerende.

Fra 1999 til 2002 fulgte jeg klimaforhandlingene tett som del av Greenpeace sin delegasjon. Den gangen ble jeg stadig mer og mer frustrert over deltakerlandenes intense og tildels barnslige forsøk på å forhandle seg bort fra Kyoto-forpliktelsene som ble inngått i 1997 gjennom stadig nye og kreative forslag til misbruk av kvotehandel, fradrag for skog eller andre dobbelttellinger. På motsatt side sto alltid finansieringsordninger, historisk ansvar, klimarealiteter, urfolks rettigheter, biologisk mangfold og menneskerettigheter. Etter hvert orket jeg ikke prosessen lengre, men har all respekt for de mange som fortsatte å jobbe på det internasjonale klimarammeverket som til slutt ga oss en ambisiøs og viktig Paris-avtale i 2015, selv om utslippene som kjent har økt i hele perioden.

Å komme tilbake til COP25 i Madrid var et skremmende deja vu. Nesten alt var likt. Hovedmålet til et enormt antall diplomater var nok en gang å forhandle seg bort fra løftene som var gitt tidligere.

Argumentene og frontene var de samme, og teknikkene med å bytte lettelser i utslippskutt mot småpenger i klimafinansiering eller blokkere forhandlingene med formaliteter på et tilfeldig forhandlingsområde for å få viljen sin, var de samme som før. I en del tilfeller ble de samme argumentene framført av de samme representantene for de samme landene som for 17 år siden.

Men det mest skremmende var den totale mangelen på hastverk.

Forhandlingslokalet liknet en turistmesse, der folk stilte ut land og teknologi som om de mest av alt ønsket seg investeringer og turister, ikke raskest mulige klimakutt. Ingen hadde det travelt, tekstene som ble debattert hadde knapt innhold, og de eneste som snakket om klimakrise var FNs generalsekretær Antonio Guterres og Greta Thunberg. Men de var jo ikke del av selve forhandlingene.

Etter «enighet» to døgn på overtid er det mange som klager over at regelverket for kvotehandel ikke ble sluttført, slik den formelle planen var. For oss som er opptatt av at klimagassutslippene faktisk må kuttes, tror jeg enigheten om ikke å bli enige om kvotehandel var Madrid-møtets viktigste resultat: Dersom partene hadde vedtatt et regelverk for kvotehandel basert på forslagene i Madrid ville det vært oppskriften på klimakatastrofe.

De mest kjente problemene er at flere land ville at flere milliarder verdiløse «kvoter» fra Kyoto-perioden skulle gjenopplives i et nytt system. Flere insisterte også på at solgte «kvoter» skulle kunne telles hos både selger og kjøper, og det var som vanlig protester mot at menneskerettigheter, urfolks rettigheter og biologisk mangfold skulle ha noe å si for slik karbonhandel. Dette er åpenbart uakseptable posisjoner.

Det største problemet er imidlertid at selve den underliggende ideen med kvotehandel mellom land innenfor Paris-avtalen er grunnleggende feil: Mens Kyoto-målene var framforhandlete maksimale utslippsnivåer, er Paris-forpliktelsene frivillige og basert på at alle skal gjøre så mye de kan. Paris-forpliktelsene skal oppnås både alene og sammen med andre land, basert på sine egendefinerte referansebaner og egne politiske grep og muligheter. Gjennom Paris-avtalen har landene forpliktet seg til å ha klimapolitikk innenfor alle relevante sektorer, og har anledning til å dele ideer og resultater med hverandre på neste klimatoppmøte.

Med et slikt rammeverk finnes ikke noe slikt som «utslippsrettigheter», og det er meningsløst å selge «kvoter» generert fra en frivillig utslippsforpliktelse basert på en egenetablert referansebane. Enda verre vil det bli om man ikke skiller utslipp fra fossile kilder fra karbonlagring i jord og skog, ettersom vi jo som alle vet er nødt til å lykkes på begge områder samtidig om vi skal kunne berge klodens klima.

Heldigvis var det mange nok på COP25 i Madrid som oppfattet galskapen i kvotehandel, som kun vil tjene til å underminere Paris-avtalens målsettinger og mulighet til å redusere farlige klimagassutslipp gjennom kraftfullt internasjonalt samarbeid om lokale klimadugnader. Det står respekt av forhandlerne som nektet å vedta et regelverk fullt av smutthull, men som likevel måtte betale med følelsen av å ha kastet bort to uker og to ekstra døgn fordi konferansens mål om å gjøre ferdig dette regelverket ikke ble oppnådd.

Derfor er mitt råd og ønske til neste klimatoppmøte, i tillegg til å sikre reell urfolksrepresentasjon og gjøre et langt grundigere klimadiplomati på forhånd, at tanken om kvotehandel under Paris-avtalen legges død en gang for alle: Når vi vet at alle land må samarbeide om å kutte så mye utslipp vi kan så raskt som mulig, i alle sektorer, er internasjonal kvotehandel basert på oppblåste referansebaner kun et verktøy for utsettelser og skuffelser.

Dette var enda mer tydelig i Madrid enn tidligere, men vi har sett det i alle årene etter at Kyoto-protokollen ble vedtatt. Hvis neste klimatoppmøte skal kunne levere resultater for klimaet, må kvotehandel fjernes fra dagsordenen og all oppmerksomhet rettes mot faktiske utslippskutt.