I forrige uke hadde jeg æren av å delta på klimatoppmøtet COP25 i
Madrid, på jobb for Regnskogfondet. Hovedmålet var å møte
partnere vi jobber med, særlig fra Brasil, Indonesia, Colombia og
Peru, mens alle var samlet samme sted. Det var svært nyttig og
lærerikt, og vi har mye å gjøre for å få disse avgjørende
regnskoglandene på rett kjøl.

Samtidig fikk jeg
også kjenne på den generelle COP-stemningen. Og den var
sjokkerende.

Fra 1999 til 2002 fulgte jeg klimaforhandlingene tett som del av Greenpeace sin delegasjon. Den gangen ble jeg stadig mer og mer frustrert over deltakerlandenes intense og tildels barnslige forsøk på å forhandle seg bort fra Kyoto-forpliktelsene som ble inngått i 1997 gjennom stadig nye og kreative forslag til misbruk av kvotehandel, fradrag for skog eller andre dobbelttellinger. På motsatt side sto alltid finansieringsordninger, historisk ansvar, klimarealiteter, urfolks rettigheter, biologisk mangfold og menneskerettigheter. Etter hvert orket jeg ikke prosessen lengre, men har all respekt for de mange som fortsatte å jobbe på det internasjonale klimarammeverket som til slutt ga oss en ambisiøs og viktig Paris-avtale i 2015, selv om utslippene som kjent har økt i hele perioden.

Å komme tilbake til
COP25 i Madrid var et skremmende deja vu. Nesten alt var likt.
Hovedmålet til et enormt antall diplomater var nok en gang å
forhandle seg bort fra løftene som var gitt tidligere.

Argumentene og
frontene var de samme, og teknikkene med å bytte lettelser i
utslippskutt mot småpenger i klimafinansiering eller blokkere
forhandlingene med formaliteter på et tilfeldig forhandlingsområde
for å få viljen sin, var de samme som før. I en del tilfeller ble
de samme argumentene framført av de samme representantene for de
samme landene som for 17 år siden.

Men det mest
skremmende var den totale mangelen på hastverk.

Forhandlingslokalet
liknet en turistmesse, der folk stilte ut land og teknologi som om de
mest av alt ønsket seg investeringer og turister, ikke raskest
mulige klimakutt. Ingen hadde det travelt, tekstene som ble debattert
hadde knapt innhold, og de eneste som snakket om klimakrise var FNs
generalsekretær Antonio Guterres og Greta Thunberg. Men de var jo
ikke del av selve forhandlingene.

Etter «enighet» to
døgn på overtid er det mange som klager over at regelverket for
kvotehandel ikke ble sluttført, slik den formelle planen var. For
oss som er opptatt av at klimagassutslippene faktisk må kuttes, tror
jeg enigheten om ikke å bli enige om kvotehandel var Madrid-møtets
viktigste resultat: Dersom partene hadde vedtatt et regelverk for
kvotehandel basert på forslagene i Madrid ville det vært
oppskriften på klimakatastrofe.

De mest kjente
problemene er at flere land ville at flere milliarder verdiløse
«kvoter» fra Kyoto-perioden skulle gjenopplives i et nytt system.
Flere insisterte også på at solgte «kvoter» skulle kunne telles
hos både selger og kjøper, og det var som vanlig protester mot at
menneskerettigheter, urfolks rettigheter og biologisk mangfold skulle
ha noe å si for slik karbonhandel. Dette er åpenbart uakseptable
posisjoner.

Det største
problemet er imidlertid at selve den underliggende ideen med
kvotehandel mellom land innenfor Paris-avtalen er grunnleggende feil:
Mens Kyoto-målene var framforhandlete maksimale utslippsnivåer, er
Paris-forpliktelsene frivillige og basert på at alle skal gjøre så
mye de kan. Paris-forpliktelsene skal oppnås både alene og sammen
med andre land, basert på sine egendefinerte referansebaner og egne
politiske grep og muligheter. Gjennom Paris-avtalen har landene
forpliktet seg til å ha klimapolitikk innenfor alle relevante
sektorer, og har anledning til å dele ideer og resultater med
hverandre på neste klimatoppmøte.

Med et slikt
rammeverk finnes ikke noe slikt som «utslippsrettigheter», og det
er meningsløst å selge «kvoter» generert fra en frivillig
utslippsforpliktelse basert på en egenetablert referansebane. Enda
verre vil det bli om man ikke skiller utslipp fra fossile kilder fra
karbonlagring i jord og skog, ettersom vi jo som alle vet er nødt
til å lykkes på begge områder samtidig om vi skal kunne berge
klodens klima.

Heldigvis var det mange nok på COP25 i Madrid som oppfattet galskapen i kvotehandel, som kun vil tjene til å underminere Paris-avtalens målsettinger og mulighet til å redusere farlige klimagassutslipp gjennom kraftfullt internasjonalt samarbeid om lokale klimadugnader. Det står respekt av forhandlerne som nektet å vedta et regelverk fullt av smutthull, men som likevel måtte betale med følelsen av å ha kastet bort to uker og to ekstra døgn fordi konferansens mål om å gjøre ferdig dette regelverket ikke ble oppnådd.

Derfor er mitt råd
og ønske til neste klimatoppmøte, i tillegg til å sikre reell
urfolksrepresentasjon og gjøre et langt grundigere klimadiplomati på
forhånd, at tanken om kvotehandel under Paris-avtalen legges død en
gang for alle: Når vi vet at alle land må samarbeide om å kutte så
mye utslipp vi kan så raskt som mulig, i alle sektorer, er
internasjonal kvotehandel basert på oppblåste referansebaner kun et
verktøy for utsettelser og skuffelser.

Dette var enda mer
tydelig i Madrid enn tidligere, men vi har sett det i alle årene
etter at Kyoto-protokollen ble vedtatt. Hvis neste klimatoppmøte
skal kunne levere resultater for klimaet, må kvotehandel fjernes fra
dagsordenen og all oppmerksomhet rettes mot faktiske utslippskutt.