Statsbudsjettet er en viktig begivenhet og legges frem 8. oktober. FNs klimapanel legger frem noe som er langt viktigere samme dag i år.

Det er rapporten som viser hva må til for å nå Parisavtalens målsettinger om å begrense jordas temperaturøkning ned mot 1,5 grader over førindustriell tid. Er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan det oppnås? Hva er forskjellen mot togradersmålet?

Forestill deg at du er regjeringssjef

Forestill deg at du er regjeringssjef på en av verdens 39 små øystater, de ligger stort sett i Stillehavsområdet, rundt Afrika og i Karibia og rager ikke stort mer enn 10–20 meter over havet. I Paris i desember 2015 var det disse som fikk til endringen i avtaleteksten som hadde ambisjon å holde oppvarmingen til godt under 2 grader på jorda.

For hvordan skulle man kunne tenke seg at disse lederne skriver under på en avtaletekst som vil føre til utslettelsen av deres egne land? Det er et uomtvistelig faktum at havnivået stiger. Dette skjer på grunn av ekspansjon av vannet når det blir varmere, og fordi man har avrenning fra snø og is i akselererende takt fra land.

Ni av landene risikerer å forsvinne på grunn av klimaendringer. Hele alliansen på 39 øystater frykter for fremtiden.

1,5 grader: Finn ut hva det betyr!

Derfor fikk man inn i avtaleteksten at man skal begrense global oppvarming betydelig under 2 grader og ned mot 1,5 grader. Etter dette fikk FNs klimapanel i oppgave å finne ut hva dette betyr – å nå 1,5 grader istedenfor 2 grader og med hvilken sannsynlighet.

Sannsynligheten for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er der teoretisk, men reelt virker det umulig gitt tregheten i systemet og mangelen på politisk gjennomføringskraft. USAs abdikasjon i spørsmålet er temmelig absurd, men reell.

Når utslippene faktisk økte med cirka 1,4 prosent på global basis i fjor, istedenfor trenden med en utflating noen år, så går ikke dette veien. Per i dag har vi nådd cirka 1 grad global oppvarming og den gjenværende mengden vi kan fortsette å slippe ut av drivhusgasser er derfor svært begrenset.

Vi oppfører oss som om vi har god tid

Vi snakker om kanskje 10–15 år med dagens utslipp før det er fullt i atmosfæren og 1,5 graderen er tapt. For å holde oss innenfor 1,5 graderen må da fremtidige netto utslipp være null.

[rp4wp]

Det er åpenbart at dette ikke er realistisk – og det er grunnen til at de fleste studier holder seg til 2 grader og med varierende sannsynlighet for å være innenfor målet – fra 50 til 80 prosent. Lekkasjene tyder på at med dagens utslipp vil vi nå 1,5 grader oppvarming i 2040.

Hovedproblemet er at man agerer som om man har god tid, man snakker om å gjøre ting i riktig rekkefølge, at det må gjøres synkronisert på global basis og at man må ha kostnadseffektivitet i tiltakene. Se bare på det norske fullskala CCS-prosjektet, det er historien om en rekke utsettelser med slike begrunnelser – og det er slett ikke sikkert vi har sett slutten på den historien.

…. men hva kan vi faktisk gjøre?

Men hvis vi ser bort fra pessimismen her, hva kan vi faktisk gjøre?

Det siste tilskuddet er rapporten fra «The new climate economy» som ble lagt frem i New York for en måned siden. Den bryter ned illusjonen om at «business as usual» er det beste for økonomien. Den peker på at fordelene ved at grønt skifte er solid undervurdert i forhold til vekst og verdiskaping samt at konsekvensene av klimaendringer ikke tas med i «business as usual»-tankegangen.

26 billioner dollar å tjene

Rapporten peker på at det er 26 billioner dollar å tjene på denne omleggingen frem til 2030 på global basis. Som FNs generalsekretær Antonio Guterres sa ved lanseringen: «Rapporten viser at klimatiltak og sosio-økonomisk fremgang understøtter hverandre».

Det er viktig at

• de investeringene vi gjør fremover er bærekraftige,
• at man investerer i nye teknologier
• og at man kommer i gang med energiomstillingen til en bærekraftig fremtid.

Det synes også uunngåelig at vi må investere i teknologier og systemer som binder CO₂ og som netto fjerner CO₂ fra kretsløpet. Netto null utslipp betyr ikke at alt må være nullutslipp, men vi må da fjerne like mye som vi tilfører atmosfæren. Og – dette må gjøres på en rettferdig måte, på denne måten er det mulig å få en grasrotbevegelse som kan gi oss de politikerne som har vilje og evne til å gjennomføre disse endringene utover en fireårsperiode.

Jeg vet i hvert fall hva som kommer til å være prioritert lesing for egen del 8. oktober. Som en god nummer to kommer statsbudsjettet – hva planlegger regjeringen med klima og miljø, klarer man å trenge gjennom dogmet om at det blir for kostbart å gjøre noe nå? Det er logikken for de som ikke regner nåverdi av fremtidige gode og dårlige investeringer.

Det er sjelden en halv grad har betydd så mye for menneskeheten, det gjelder oss alle – ikke bare om du er regjeringssjef over en øystat noen timeter over havet.

Artikkelen er endret 5. oktober med en presisering av hvilke land som er truet av klimaendringer (red.anm).