Ikke minst er holdningen til forpliktende internasjonalt samarbeid et farlig trekk. Handelsavtaler, klimaavtaler, ja selv garantiene i NATO-samarbeidet, er usikre om han skulle bli valgt.

Det er sterke tegn på at det internasjonale samarbeidet svekkes – hele byggverket av regler, avtaler og konvensjoner er under press. Stormaktsrivalisering kan overta. I Europa er det fare for at EU faller fra hverandre. Det ville være en katastrofe for det globale klima- og miljøstrevet, slik Erik Solheim har påpekt.

Statkrafts scenario legger til grunn at vi får det som kan kalles en «ordnet overgang» til lavutslippssamfunnet. Politikken leverer gode rammer, både internasjonalt og nasjonalt. Landene beveger seg i samme retning. Næringslivet svarer gjennom leveranser som forsterker utviklingen fordi det er et rasjonalt svar på det internasjonale samfunnets forventninger og krav.

Jeg tror ikke noe «ordnet» lavutslippsscenario som Statkrafts har en snøballs sjans i helvete i en Trump/Putin-verden, der stormaktsrivalisering overtar og en internasjonal orden bygd på avtaleverk og institusjoner faller fra hverandre.

Klimaet trenger en «bedre organisert verden» – for å låne Knut Frydenlunds uttrykk.

En Trump/Putin-verden vil gi krise på krise på krise der land med gode politiske ledere ikke gjør annet enn å slukke branner.

Tilliten bryter sammen. Paris-avtalener en skjør plante. Det er mye som er overlatt til fremtidige beslutningstakeres avgjørelser.

Overgangen til et lavutslippssamfunn i en verden preget av politisk mistillit og sterk svekkelse eller sammenbrudd i det internasjonale politiske systemet vil altså bli vanskeligere. Istedenfor å bli understøttet av politikk, vil endringene være drevet av teknologiske og markedsmessige innovasjoner. Store investeringer som krever langsiktighet og avtaler som involverer myndigheter i flere land vil være vanskeligere å realisere.

Overgangen vil bli mer uoversiktlig og uforutsigbar, og trolig gå saktere, selv om ny teknologi og desentrale løsninger kommer oss til unnsetning.

Så litt mer om scenariet. Det er ingen teknologiske eller økonomiske forhold som tilsier at en utvikling i tråd med Statkrafts lavutslippsscenario ikke skulle slå til. Sol og vind blir billigere. Batterier kommer. Den fossile energien kan utkonkurreres, men det trengs reguleringer og politikk som understøtter skiftet.

Jeg er enig i at CO₂-prising er en nøkkel, men tror nok at det ofte trengs mer enn bare CO₂-prising for å få investeringene opp på nivået som er nødvendig. Det har blant annet å gjøre med det kontinuerlige prisfallet på fornybar energi. Et solkraftverk som bygges nå vil være dyrere enn et som bygges i 2020 og derfor måtte ha en høyere kraftpris for å være lønnsomt. Markedet alene gir vanskelig svaret på dette, når vi snakker om store investeringer med lang tidshorisont. Det har også å gjøre med at vind og sol driver kraftprisene ned mot null.

Jeg tror altså at det trengs avtaler og reguleringer som sikrer utbyggere og investorer trygghet oppå det CO₂-prising og et kortsiktig marked kan gi. I mange tilfeller kan dette ordnes som avtaler mellom selskaper og utbyggere slik vi ser når Google bygger vindkraft, men også mellom myndigheter og utbyggere, som når det bygges offshore vind i Storbritannia.

Når det gjelder virkningene for den fossile siden, er det opplagt at kull skal mye ned. Oljens fremtid henger i stor grad på hvor raskt elbilene virkelig slår igjennom. Gassen er på mange måter den store x-en. Gassen er det fornybare energisystemets tilkallingsvikar. Hvor mye kan effektiviseres bort av gassen som brukes til oppvarming og hvor mye batterier og styring av forbruk kan erstatte gassforbruk i kraftsektoren?

Dette er usikkert. I Europa og USA ser vi at kull og gass raskt kan erstatte hverandre, avhengig av prisforhold og politiske reguleringer.

En annen viktig x-faktor er hvor raskt vi går i retning av et mer desentralisert system, der forbrukermakten øker. Jeg liker den utviklingen og jeg tror det er veldig bra med mer spredt eierskap og løsninger som kan rulles ut i liten skala og kopieres i område etter område. Det er da vi virkelig kan få raske skift – se på bredbånd eller mobiltelefoni. Samtidig gjør en slik utvikling det vanskelig for store og etablerte aktører, fordi etableringsterskelen er lav og den gamle «orden» forstyrres.

Oppsummert: De beste betingelsene for at Statkrafts lavutslippsscenario kan realiseres er altså en organisert verden der det er høy tillit og det internasjonale avtaleverket innen klima (og på andre områder) forsterkes – bygd på vitenskapens anbefalinger og med rasjonell politikk både globalt, regionalt og nasjonalt. Ny teknologi og markedet vil ordne mye (av seg selv), men reguleringer og incentiver må likevel understøtte skiftet.

De storpolitiske omgivelsene vil være svært viktige for det grønne skiftets fart og retning, og her er det grunn til dyp bekymring i lys av mange utviklingstrekk og hendelser i verden akkurat nå. La Donald Trump stå som kontrasten til det vi trenger. Han stoler ikke på vitenskapen og hans uberegnelighet og forakt overfor forpliktende internasjonalt samarbeid gir det motsatte av tillit.