Protestene mot Statoils oljesandinvesteringer har nådd Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Det er likevel sterk grunn til å tro at regjeringen vil fastholde sin ikke-innblandingspolitikk – selv om Statoils involvering i ukonvensjonell petroleumsproduksjon i Nord-Amerika er et strategisk veivalg som den største eieren burde kunne ha en tydelig oppfatning om.

Det finnes imidlertid en bakvei ut av det nordamerikanske petroleumseventyret. Den har Statoil vist oss denne uken gjennom håndteringen av Fuel and Retail, «pølser og bensin». Statoil kan skille ut onshore-aktivitetene – skifergass og oljesand – i USA og Canada i et eget selskap som børsnoteres. Staten kan deretter selge seg ned og ut – fortrinnsvis på en måte som betyr at milliardinvesteringene tilbakeføres eierne med finansiell gevinst.

Man kan altså gjøre akkurat det samme med oljesand og skifergass som med «pølser og bensin».

Det er både politiske, miljømessige og finansielle argumenter for et slikt grep.

• Det politiske argumentet er i første rekke knyttet til klimatrusselen. Klimaet tåler ikke at oljesanden brennes. I tillegg kommer at den norske staten investerer seg stadig lengre inn i et interessefellesskap med den amerikanske fossilindustrien. Det er dårlig selskap for den «miljøbevisste energinasjonen». Å løsrive statens interesser fra Statoils interesser har store politiske fordeler i situasjoner hvor konflikter om klimapolitikk og fossil energi forsterker seg.
• Det miljømessige argumentet handler om at utvinningen både av skifergass og oljesand medfører store naturinngrep og betydelig risiko blant annet knyttet til bruk av vann.
• Det finansielle argumentet er at både oljesand og skifergass innebærer stor økonomisk risiko. Nå er gassprisene så lave i USA at alle investorene blør. Oljesanden forutsetter høye oljepriser for å gi lønnsomhet. Langsiktig vil klimapolitikk og billigere fornybar energi kunne ødelegge økonomien i oljesandproduksjonen fullstendig. Det er ingen grunn til at våre felles penger skal eksponeres for denne risikoen. Staten er så tungt inne i fossil energi gjennom eierskapet til de norske petroleumsressursene at risikobetraktninger tilsier at man i all hovedsak bør velge vekk olje og gass når grunnrenten reinvesteres.

I tillegg kommer naturligvis hensynet til den «politiske komfort» enhver regjering må tenke på. Regjeringen, enten den er rødgrønn eller blågrønn, vil bli plaget av miljøbevegelsen så lenge statskontrollerte Statoil sitter i fast i oljesanden. Ved å selge ut, unngår man dette årlige bråket. At private investorer kommer inn og overtar, ja det er deres frie valg, uvedkomment for den norske politiske sfæren. Det nye privatiserte selskapet – vi kan kalle det «Unconventional» – ville måtte hente kapitalen det trenger i markedet, og ikke bli furnert med penger fra det norske fellesskapets kasse for å finansiere sin ekspansjon.

Taktisk har også en slik tilnærming noen fordeler. Det er lett for Jens Stoltenberg og Ola Borten Moe å bortvise en debatt om politisk intervensjon i Statoils beslutninger ved å vise til prinsippene for statlig eierstyring. En diskusjon om hvordan selskapet struktureres og hva slags eierandeler det er naturlig for staten å ha i ulike deler av virksomheten, er derimot et tema som har sin helt naturlige plass i det politiske rommet.