Hvis vi ikke nå treffer tiltak for å beskytte Skaperverket, vil Skaperverket i tiltakende grad skade Menneskeheten. Våre politiske ledere har en moralsk forpliktelse til å bli enige om tiltak for å stagge klimaendringer og beskytte miljøet.

Omtrent slik vil det trolig lyde når pave Frans om kort tid offentliggjør Kirkens første «lærebrev» – encyklika – om klima og miljø. Det er allerede stor oppmerksomhet om og forhåpninger til den annonserte encyklikaen, både i og utenfor katolikkenes rekker.

Kan pave Frans’ engasjement – og hans tale til verdens politiske ledere i FNs generalforsamling i september, blant annet – bli den moralske vitaminpillen de politiske lederne trenger for å bli enige om felles tiltak?

Encyklikaen vil ikke bare rette seg mot verdens 1,2 milliarder katolikker, hvorav 5000 biskoper, 400.000 prester og millioner av legfolk og frivillige i katolikkenes bevegelse. Målgruppen er alle troende og ikke-troende.

Den vil bli oversatt til over hundre språk, spredt i utallige kanaler og fora og lede til en serie med taler og politiske møter frem til Paris-toppmøtet i desember.

Ut mot overforbruk

På generalforsamlingen til den verdensomspennende Caritas Internationalis i Roma denne måneden, ble delegatene kjent med perspektivet paven vil legge til grunn for sitt klima- og miljøengasjement:

Menneskene er Skaperverkets forvaltere, og ikke dets herskere eller eiere.

Det er positivt at den økonomiske, teknologiske og sosiale fremgangen har avskaffet fattigdom, forlenget levealderen og skapt stor velstand, men vi må erkjenne at utviklingen nå skjer på bekostning av den økologiske balansen som menneskene er avhengige av.

Overforbruket av fossile ressurser er ikke den eneste, men i dag den fremste trusselen mot denne balansen; den leder blant annet til mer tørke, ekstremvær og svekket matvaresikkerhet.

Utdannet kjemiker

Pavens tilnærming vil være å fremheve samspillet mellom menneskene og naturen, ikke naturen i seg selv.

Frans I, som selv er utdannet kjemiker og har konsultert et stort antall ledende vitenskapsmenn og –kvinner det siste året, er overbevist om at en natur i ulage vil lede til et samfunn i ulage.

Skal veksten bli bærekraftig og inkluderende, må dagens fokus på BNP-relatert vekst erstattes med en ny og utvidet definisjon av vekst som tar hensyn til endringer i naturressursgrunnlaget og inkluderer ulikhet innenfor og mellom land.

I den forbindelse vil paven trolig understreke at energiforsyningen må bli mer ressurseffektiv og langt mindre avhengig av kull, olje og gass, en påpekning som vil bli oppfattet som kontroversiell i mange politiske miljøer.

Paven på Twitter

Hvem er så denne paven som bringer Obama og Castro til forhandlingsbordet, saligkårer El Salvadors Oscar Romero – den radikale erkebiskopen som i 1980 utfordret landets militærdiktatorer – samtidig som han utfordrer verdens mektige ledere til å arbeide for en ny og mer inkluderende og bærekraftig kapitalisme?

I Frans I har verden fått en pave som forbløffer og fortryller, ikke bare katolikker, men troende og ikke-troende i alle verdenshjørner.

Han strekker hånden ut til ledere for andre trossamfunn, kristne og ikke-kristne, og uttaler til og med at også «ateister» kan bli frelst for sine gode handlinger.

Han er en lidenskapelig fotballfan og deler jevnlig tanker og bønner med sine over 20 millioner følgere på Twitter.

Paven har personlig bedt om unnskyldning til ofre for seksuelt misbruk begått av katolske prester. Kardinaler og biskoper som tidligere har søkt å dysse ned skandalene er blitt fjernet fra sine poster.

Han har avsatt styre og ledelse i Vatikanets egen bank, og satt i gang dyptgripende reformer for åpenhet og profesjonalitet i Kirkens administrasjon og økonomi.

Han vingestekker og barberer byråkratiet i Vatikanstaten, rådfører seg med den nye kommisjonen som består av en kardinal fra hver av de åtte verdensdeler og flytter beslutningsmakt tilbake menighetene og bispedømmene.

Homofile og fraskilte

En tale kardinal Jorge Mario Bergoglio holdt i 2013, kort tid før han ble valgt til pave, kaster lys over pave Frans’ reformiver.

Her advarer han mot det han ser som en innadvendt og «selvrefererende» kirke. Kirken må strekke seg mot periferien, mot menneskene som befinner seg «i randsonen»: Ikke bare de fattige og de ikke-troende, men også homofile, fraskilte og mennesker som har begått større synder.

Kirkens identitet kan ikke være knyttet til dogmene, fremhever Bergoglio, men til troskapen til evangeliet slik det ble utfoldet i Kristi liv og gjerninger. Her skimter vi innflytelsen både fra jesuittordenen og fra Fransiskanerordenens stifter, Frans av Assisi.

Mer vekt på ledelse

Med historiens første jesuitt i pavestolen, har egenskaper som organisasjon og ledelse fått større vekt i Kirken. Men viktigere for å forstå paven er nok den åndelige ledetråden til jesuittordenens grunnlegger, Ignatius av Loyola; om hele tiden å søke «å se Gud i alle ting».

Dogmene hjelper lite, hevder han, den kristnes oppgave er å utvikle evnen til å «discerner» – skjelne, sondre – det gode fra det onde i de konkrete situasjoner.

Gud er til stede på alle steder der mennesker møtes, men for å få øye på ham må vi som kristne gå inn i vår samtid med åpenhet, sensibilitet og kunnskap.

Det er derfor helt i St Ignatius’ ånd når paven fremhever at svært mye av Kirkens lære er resultat av sosiale og kulturelle forhold som utvikler seg over tid.

Historisk var det gode grunner til at Kirken i sin tid innførte sølibatet for prestene, slik det er gode «sosialantropologiske» grunner til at man ikke har ønsket å gi homofile par «ekteskapelig status», inklusiv retten til å få barn.

Men det er intet ved den kristne religion som tilsier at det må være slik, sier pave Frans, derfor må Kirken være forberedt på at synet blant kristne på disse og andre sedvaner og normer vil endre seg over tid.

Avskyr pomp og prakt

Årsaken til at jesuitten Bergoglio ble den første til å velge pavenavn etter Frans av Assisi, er heller ikke vanskelig å få øye på. Pave Frans avskyr pomp og prakt, og sier han arbeider for en «kirke som er fattig, og for de fattige».

Selv viser han vei når han kneler for funksjonshemmede, papirløse, foreldreløse og tidligere kriminelle, og når han løfter frem ofrene for menneskesmugling og det han kaller «moderne slaveri». Litt mer nåde kan forandre verden, sier pave Frans, som overrumplende annonserte at 2016 skal bli Kirkens «ekstraordinære jubelår for barmhjertighet».

Slutter ikke med å overraske

Bli derfor ikke overrasket om Kirkens første lærebrev om klima- og miljøutfordringene tar utgangspunkt i nettopp ansvaret for samfunnets mest utsatte grupper.

Og at det er de fattige som selv ikke bidratt til oppvarmingen, som er de første som blir rammet av klimaendringer.

Ett er i hvert fall sikkert: Denne paven har ikke tenkt å slutte med å overraske verden, eller med å uttale seg på en måte som får millioner av mennesker i aller verdenshjørner til å stanse opp et øyeblikk og tenke.