Det ramler stadig inn meldinger om nye og tilsynelatende konstruktive innspill fra store energiaktører foran Paris-toppmøtet. De europeiske oljeselskapene vil ha karbonprising, en gruppe internasjonale kraftselskaper lover å bidra til togradersmålet, og Shell er med på å dra i gang en ny «Energy Transitions Commission» som skal jobbe med energiomstillingen.

Den etablerte energisektorens holdninger og atferd knyttet til klima- og energiomstillingen er svært viktig. Ikke bare representerer energiselskapene store utslipp, de har også betydelig politisk makt når det gjelder utformingen av politikk og reguleringer både på internasjonalt og nasjonalt nivå.

Oljeselskapene og selskapene i den tradisjonelle kraftsektoren – utilities – er egentlig i samme båt. De ser at rammebetingelsene er under press. Noen, som Exxon, gir fortsatt blaffen, mens europeiske selskaper som Statoil og Shell må oppføre seg mer ordentlig. For det første kan de ikke la være å bry seg om klima, de må ha «license to operate». For det andre innser de at klimapolitikk vil påvirke forretningen deres i betydelig grad.

Det som er lett for de fossile energiselskapene å gjøre, og som de gjør i stort omfang, er å be om politikk som tjener deres egne interesser. De europeiske oljeselskapenes ønske om karbonprising er et eksempel. En pris på CO₂ styrker gass foran kull, og er derfor bra for gassprodusenter. Likeledes er ønsker om «mer satsing» på karbonfangst og vage løfter om innsats på dette området noe det er lett for oljeselskapene å slenge ut.

Den virkelige testen handler imidlertid om de gjør noe med sin egen forretningsmodell. Hvis oljeselskapene fortsetter som før, legger til grunn for sine planer at den fossile energietterspørselen bare vil fortsette å øke, og fastholder investeringsplaner i kostbare ressurser (Arktis, oljesand), ja da er bekymringen som ytres om klima bare politisk pynt.

For å fortjene å bli tatt på alvor, må oljeselskapene dreie sin aktivitet i retning av nullutslippsløsninger og fornybar energi. Investeringene må gå i den retningen. Det er noen tegn til lysning, for eksempel i Statoil og i de franske selskapene Engie (ex-GDF Suez) og Total, men samlet er det magert.

Den nye sjefen i FNs klimapanel, koreaneren Hoesung Lee, har helt rett: Investeringene i utvinning av fossil energi må ned, mens investeringene i fornybar energi må opp.