Exxon Mobils toppsjef Rex Tillerson ser ut til å bli USAs nye utenriksminister. Han er en overbetalt toppsjef i verdens største oljeselskap og han har nære bånd til Russlands Vladimir Putin. Men han er ikke klimafornekter og han er ingen «heimføing» fra det amerikanske koko-høyre. Han har mange tiårs internasjonal erfaring. Gitt at Trump er valgt til USAs president, er Tillerson neppe det verste valget med tanke på energiomstilling og klima.

Exxon har et langt synderegister når det handler om fornektelse av klimavitenskap og bekjempelse av klimapolitikk og reguleringer. Selskapet er under etterforskning for dette, de rettslige prosessene er beskrevet i denne saken Halvor Elvik har skrevet for Energi og Klima. Exxons forskere kjente til farene ved CO₂-utslipp for mange tiår siden, men selskapet finansierte og støttet likevel klimafornekternes kampanjer. Mye av det som er avslørt skjedde før Tillerson tiltrådte. Under hans tid har Exxon trukket støtten til en del av de mest ytterliggående klimafornekter-organisasjonene.

Exxon har også gitt verbal støtte til Paris-avtalen.

Når man leser det Tillerson har sagt i taler og intervjuer, fremstår han som en ganske tradisjonell oljemann. Han holdt for eksempel en tale på ONS i Stavanger i 2006 som er omtrent på linje med det man kunne vente fra en oljetopp på den tiden. Han snakket om karbonfangst og energieffektivitet, og behovet for å skaffe energi til verdens fattige. Til Stavanger Aftenblad sa han at klimautslipp må tas alvorlig.

Ti år etter er Exxon og resten av big oil under press både fra investorer og aktivister. Tillerson kjøres på selskapets generalforsamling. Og om noen dager kommer selveste Financial Stability Board med krav om at selskaper må rapportere om klimarisiko. Arbeidet som legges frem er ledet av Michael Bloomberg, utvalget er satt ned av UK-sentralbanksjefen, Mark Carney.

Den viktige kjernen i dette er at Exxon og Rex Tillerson, i likhet med alle andre oljeselskaper, er fanget i karbonbudsjettets logikk. Aksepteres klimavitenskapen så aksepteres også karbonbudsjettet, altså at det er begrenset plass til CO₂ i atmosfæren. Det endrer agendaen, spørsmålet blir hvordan utslippsreduksjoner kan oppnås og hva som blir de politiske og økonomiske konsekvensene dersom man unnlater å kutte – og dersom man kutter. Det er økonomisk klimarisiko vi snakker om. Jeg har skrevet omfattende om dette i denne teksten.

Exxon hevder at selskapets verdier ikke er truet av klimapolitikk og energiomstilling, men verdsettelse av reserver er et av punktene hvor det amerikanske finanstilsynet går Exxon nærmere etter i sømmene.

Som Exxons toppsjef er Rex Tillerson tvunget til å forholde seg til denne agendaen og denne logikken og det må han gjøre også som utenriksminister. Ytterliggående klimafornektere som Myron Ebell er på en annen planet. Derfor er en type som Tillerson trolig mer tilbøyelig til å la USA forbli i det internasjonale klimasamarbeidet enn andre mulige kandidater ville vært, og han er vant til å ta del i kunnskapsbaserte diskusjoner om klima- og energiomstilling. Det kunne med andre ord vært verre…