Olje- og energidepartementet (OED) sendte like før jul ut EUs energieffektiviseringsdirektiv på høring med kort frist – 30. januar. Dette er faktisk andre gang, fordi forslaget til direktiv også ble sendt på høring i 2011.

Direktivet ble endelig vedtatt i EU i høst og trådte i kraft i desember. I forhold til det opprinnelige forslaget er det flere endringer. Energieffektivisering har vist seg som det vanskeligste av EUs tre 2020-mål for klimapolitikken. Målet var at medlemslandene skulle forplikte seg til 20 prosent energieffektivisering innen 2020 (beregnet i forhold til antatt forbruk uten tiltak). Kompromisset Rådet, Parlamentet og Kommisjonen havnet på slakker på krav i det opprinnelige forslaget, og man vil ende på 15-17 prosent effektivisering. Mange formuleringer åpner for nasjonale tilpasninger.

Et kjernepunkt i direktivet er et krav om en energispareordning. Energiselskapene skal sørge for innsparinger på 1,5 prosent av årlig salgsvolum i 2014-20. Det vedtatte direktivet åpner for alternative løsninger, blant annet at landene kan oppfylle kravet ved at energiselskapene isteden bidrar til et nasjonalt energieffektiviseringsfond med beløp som tilsvarer investeringene man måtte gjort under en energispareordning. En nærliggende løsning for Norge er at Enovas eksisterende energifond (der nettselskapene/deres kunder betaler inn) kan brukes som virkemiddel. Norge forsøkte en energispareordning for selskapene på 1990-tallet, men hadde dårlige erfaringer med denne. Det var en viktig grunn til opprettelsen av Enova.

Selv om Enova-modellen skulle brukes for å implementere kravene i direktivet, er det stadig mange åpne spørsmål. Flere aktører mener Enova da må få atskillig flere virkemidler enn i dag.

Blant andre viktige krav i direktivet:

• Nasjonalt mål for energieffektivisering. Dette har ikke Norge i dag. Regjeringen kom imidlertid i høst med et mål om energieffektivisering i bygg, etter krav fra Stortinget i klimaforliket. Målet ble kritisert av og .