Salgspitchen!

Tilbake i Brussel etter avsluttet jobb for Sjømatrådet i Paris har jeg i dag vært på en nærmest surrealistisk forestilling.

Med tittelen "Working together for a successful energy transition: EU Norway Energy Conference" fikk vi en oppvisning i reklame for norsk gass. Med nærmest identiske innlegg fra Norges olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg, Wintershall-sjefen Mario Mehren, Eirik Wærness i Equinor og til slutt James Watson i bransjeorganisasjonen Eurogas, ble følgende mantra gjentatt og gjentatt: "Norsk gass er fleksibel, kredibel, rimelig (?) og tilgjengelig; Ved å bytte ut kull med norsk gass kan EU nå sine klimamål på en kostnadseffektiv måte. Utvinning av norsk gass har lavest CO₂-avtrykk i verden." 

Ikke en eneste gang ble det levnet et ord om kostnadene involvert i å bytte ut kull med gass. Ikke et ord ble nevnt om gassens geopolitiske slagside ved at økt forbruk er ensbetydende med avhengighet også av russisk gass – som vil sende ex-sovjetsatellittland tilbake i Kremls klør. Ikke et ord ble nevnt om at gass faktisk er et fossilt brensel med betydelige klimagassutslipp. 

Ok. Det er selvfølgelig Norges regjering, Equinor og andre gass-selskapers interesse å selge mest mulig gass. Vi skal tjene penger. Men skal vi slå et slag for norsk gass burde vi vie noen tanker på kundens situasjon. For eksempel: Hvordan kan norsk gass bidra til verdiskapning i mottakerlandene? Hvordan kan norsk gass bidra til å gjenreise europeisk industri? Hvordan kan norsk gass bidra til å utvikle hydrogen-økonomien? Til arbeidsplasser og til økonomisk vekst?

For skal vi få gjennomslag i Brussel så er vi nødt til å tenke europeisk – se løsningene i et europeisk perspektiv – og ikke fremstå som Folkevogn-selgeren på Bekkestua som trykker på den samme knappen hver gang en kunde kommer inn døren. 

Et hederlig unntak var innlegget til Raymond Johansen som la frem Oslos ambisjoner om å kutte CO₂-utslipp med 95 prosent innen 2030 – og hvordan Klemetsrud-anlegget med avfallsbrenning med fangst og lagring av CO₂ kan bidra til å redusere kostnadene for de andre 500 anleggene i europeiske byer. Raymond fremstod som dyktig og klar europeisk politiker. Synd han ikke holdt innlegg i den første delen av programmet.

Nå skal jeg ikke fremstille EUs energikommissær Miguel Arias Cañete som den store helten. For EUs energibilde har et helt annet utgangspunkt enn vårt. Men kontrasten til statsrådens innlegg var slående. Cañete fortalte først om de nye klima- og energidirektivene som nylig er vedtatt: Byrdefordeling, CO₂-utslipp fra biler, land use og land use change og skogbruk, energibruk i bygg, fornybar energi, energimarked, styringsmekanismen – i det hele tatt; vi fikk en innføring i bredden av EUs klimarelaterte regelverk. Så dro han opp 2050-scenariet – om EUs vei til klimanøytralitet i 2050. Felles for alle tiltakene var å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst. 

Johan Falnes skriver i en kommentar til meg at Cañete understreket at EUs import av gass vil fortsette i "noen tiår fremover." For som han sa: The EU will not reach 100 % renewables overnight. Gass er med andre ord en nødvendig energikilde i overgangen til fornybarsamfunnet.  Deretter viet Cañete mye av sitt innlegg til CCS/CCUS og roste Norges innsats. Vi trenger CCS "der vi ikke har noen annet valg" – sa han flere ganger. Først og fremst i energiintensive industrier, men også i kombinasjon med fornybar biomasse for å kunne fjerne karbon fra atmosfæren. 

Den 5. september skal Kommisjonen og Regjeringen holde en stor CCS-konferanse i Oslo. La oss håpe statsrådens politiske rådgivere og taleskrivere lar seg inspirere av EUs helhetlige tenkning – at de viser at norsk energipolitikk har flere ben å stå på, – og at vårt mål er det samme som EUs: Jobbskapende økonomisk vekst uten klimagassutlispp innen 2050.