Mens kostnadene ved fossil strømproduksjon skyter i været, er stadig flere land i sør i ferd med å oppdage at nøkkelen til deres energifremtid ligger i landets fornybare kilder; sol-, vann-, vind- og bio-ressurser. Men skiftet krever store investeringer. Ifølge IEA må det investeres over 900 milliarder dollar årlig i lavutslippsenergi for at global oppvarming ikke skal overskride togradersmålet.

Norge kan bli en ledende internasjonal aktør på området. Selskaper som SN Power og Scatec Solar er betydelige uavhengige produsenter av henholdsvis vann- og solkraft i lavinntektsland, og nye virksomheter og underleverandører vokser fram.

Tilgang på konkurransedyktig finansiering er avgjørende. For å understøtte amerikanske selskapers investeringer i grønn energi har president Barack Obama lansert programmet «Power Africa»; liknende initiativ er lansert fra Storbritannia, Danmark og andre.

Det er oppløftende at utenriksminister Børge Brende har definert private investeringer i fornybar energi som et hovedmål for regjeringens utviklings- og klimapolitikk. Men den trenger ikke vente på en stortingsmelding med å legge til rette for at målet kan nås; viktige tilpasninger i virkemiddelapparatet kan gjøres nå:

GIEK og Ekportkreditt

Det må legges til rette for at kommersielle banker kan gi lån til bygging av fornybare kraftverk også i tilfeller der kunden, ofte de lokale og nasjonale nett- og energiselskapene, alene ikke oppfattes å ha tilstrekkelig kredittverdighet. Her kan GIEK (Garantiinstituttet for eksportkreditt) spille en viktig rolle ved å utstede en kommersiell lånegaranti til banken, noe som vil kunne redusere prisen på lånet.

GIEKs handlingsrom er begrenset av et regelverk som begrenser definisjonen av «norsk innhold» til andelen norsk kapitaleksport i prosjektet. Denne bør utvides slik at den omfatter fornybar kraftproduksjon utviklet, eid og drevet av norske selskaper. Kanskje enda viktigere er det at GIEKs garantistillelse er konkurransedyktig slik at risikopremien og dermed kostnaden ikke blir for høy. Skulle ordningen bli hyppig brukt i lavinntektsland, noe som ville være positivt, vil den eksisterende «u-landsordningen» (et tapsfond opprettet med bistandsmidler og som p.t. står nesten uutnyttet) kunne dekke opp for denne typen garantier.

De to statlige institusjonene GIEK og Eksportkreditt Norge (EN) må videre samordnes, slik at EN også kan tilby lån til alle GIEK-garanterte prosjekter, i tråd med OECDs og ESAs bestemmelser.

Risikokapitalavlastning

I nye markeder må den utenlandske prosjektutvikleren også stille med hovedtyngden av egenkapitalen. I slike prosjekter, ofte i størrelsesorden tresifrede millionbeløp eller mer, er det høye egenkapitalkravet til utvikleren ofte en stor barriere. Det finnes nasjonale og internasjonale fond som tilbyr investeringstilskudd eller lavrentelån til fornybarprosjekter i lavinntektsland, men Norge har ingen slik ordning. Vi vil anbefale at det innføres en nyordning med «ansvarlige lån» som kan dekke opp til 25-30 prosent av norskutviklede og –eide kraftverk med fornybar energi i lavinntektsland. Kravet må være at det er prosjekter med positiv utviklings- og klimaeffekt, og at de er prioritert av myndighetene i vertslandet. Forvaltningen av låneordningen kan organiseres gjennom et samarbeid mellom Norad – som vurderer utviklings- og klimaeffekten – og Norfund.

For hver offentlig krone som staten tilrettelegger for grønn kraftproduksjon i sør vil privat sektor mobilisere det tidobbelte eller mer. Tiltakene er også kostnadseffektiv klimapolitikk. Ved å sette av f.eks. 1 milliard kroner på statsbudsjettet til slik risikoavlastning som er beskrevet ovenfor, vil regjeringen bidra til at de globale CO₂-utslippene kuttes med ca 2 millioner tonn pr. år.

Statsminister Erna Solberg har varslet at utbygging av fornybar energi internasjonalt vil være en hovedprioritet for Norge i årene fremover. SN Power og Scatec Solar er blant selskapene som planlegger å foreta store investeringer på dette området fremover, og inviterer myndighetene til et partnerskap for å større fart på utviklingen.