Mens kostnadene ved fossil strømproduksjon skyter i været, er stadig flere land i sør i ferd med å oppdage at nøkkelen til deres energifremtid ligger i landets fornybare kilder; sol-, vann-, vind- og bio-ressurser. Men skiftet krever store investeringer. Ifølge IEA må det investeres over 900 milliarder dollar årlig i lavutslippsenergi for at global oppvarming ikke skal overskride togradersmålet.

Norge kan bli en ledende internasjonal aktør på området. Selskaper som SN Power og Scatec Solar er betydelige uavhengige produsenter av henholdsvis vann- og solkraft i lavinntektsland, og nye virksomheter og underleverandører vokser fram.

Tilgang på konkurransedyktig finansiering er avgjørende. For å understøtte amerikanske selskapers investeringer i grønn energi har president Barack Obama lansert programmet «Power Africa»; liknende initiativ er lansert fra Storbritannia, Danmark og andre.

Det er oppløftende at utenriksminister Børge Brende har definert private investeringer i fornybar energi som et hovedmål for regjeringens utviklings- og klimapolitikk. Men den trenger ikke vente på en stortingsmelding med å legge til rette for at målet kan nås; viktige tilpasninger i virkemiddelapparatet kan gjøres nå:

GIEK og Ekportkreditt

Det må legges til rette for at kommersielle banker kan gi lån til bygging av fornybare kraftverk også i tilfeller der kunden, ofte de lokale og nasjonale nett- og energiselskapene, alene ikke oppfattes å ha tilstrekkelig kredittverdighet. Her kan GIEK (Garantiinstituttet for eksportkreditt) spille en viktig rolle ved å utstede en kommersiell lånegaranti til banken, noe som vil kunne redusere prisen på lånet.

GIEKs handlingsrom er begrenset av et regelverk som begrenser definisjonen av «norsk innhold» til andelen norsk kapitaleksport i prosjektet. Denne bør utvides slik at den omfatter fornybar kraftproduksjon utviklet, eid og drevet av norske selskaper. Kanskje enda viktigere er det at GIEKs garantistillelse er konkurransedyktig slik at risikopremien og dermed kostnaden ikke blir for høy. Skulle ordningen bli hyppig brukt i lavinntektsland, noe som ville være positivt, vil den eksisterende "u-landsordningen" (et tapsfond opprettet med bistandsmidler og som p.t. står nesten uutnyttet) kunne dekke opp for denne typen garantier.