Miljøstiftelsen Zero la nylig frem en rapport om elektrifisering av oljeinstallasjoner i Nordsjøen som viser at det er mulig å kutte inntil 7 millioner tonn CO₂ om alle muligheter utnyttes, mens en mer forsiktig variant tilsier at 3-4 millioner tonn CO₂ kan fjernes.

Det er tidligere gjort mange utredninger om elektrifisering som alle konkluderer med at den såkalte tiltakskostnaden per tonn CO₂ er skyhøy. I tillegg har for eksempel Oljeindustriens Landsforening (OLF) og oljeprofessor Petter Osmundsen argumentert med at det er lite meningsfylt å elektrifisere oljeinstallasjoner ettersom den norske oljesektoren er omfattet av det europeiske kvotehandelssystemet, slik at et spart tonn i Nordsjøen gir økt rom for utslipp andre steder i Europa.

OLF og Osmundsen har støtte for en slik tilnærming hos den dominerende kretsen av norske samfunnsøkonomer. Kvotemarkedsideologene er mot at andre tiltak enn karbonprisen skal gi incentiver til utslippsreduksjoner innen industri, oljeproduksjon og kraftforsyning, altså sektorene som er omfattet av karbonmarkedet. For oljeindustrien er denne koalisjonen heldig. Finansdepartementets foretrukne argumentasjon støtter opp under standpunktet bransjen tenderer mot å innta.

Men tåler argumentene prøving? Svaret er både ja og nei. Det er uten tvil riktig å behandle kvotesektoren annerledes enn sektorene som ikke er en del av karbonmarkedet. En rent statisk betraktning tilsier dessuten at det er riktig at utslippsreduksjoner innen kvotesektorene med høyere kostnad enn karbonprisen ikke har mening.

Velger man derimot å se kvotemarkedet som et av flere virkemidler, som sammen leder mot en avkarbonisering av den europeiske kraftsektoren, er svaret nei. Mange europeiske land, for eksempel Danmark, Tyskland og Storbritannia, bruker til dels kraftige virkemidler for å omstille sin kraftforsyning ved hjelp av subsidier og støtteordninger som kutter utslipp også innenfor kvotesektorene. Å erstatte ineffektive gassturbiner på oljeplattformer med fornybar energi er i prinsippet ikke annerledes enn å erstatte kull med vindkraft på land i Storbritannia eller Tyskland. Derfor bør elektrifisering av oljeinstallasjoner i Norge betraktes på samme måte som tyskere og briter ser på omstillingen av sin kraftsektor, altså noe man får i stand ved hjelp av virkemidler som kommer i tillegg til karbonprisen.

Oversatt til debatten om gjennomføring av klimaforliket betyr dette at Norge bør gjennomføre betydelige utslippsreduksjoner også i sektorene som er omfattet av karbonmarkedet, men man må sørge for å gjøre det på en måte som er fremtidsrettet og smart. Når det gjelder elektrifisering i Nordsjøen, betyr dette at utbygging av offshore vindkraft, på en måte som fremmer teknologiutvikling, er et fornuftig grep. I tillegg må det enten kables til land eller bygges gasskraftverk som er spesialdesignet for å levere når det ikke blåser. I løpet av de neste 20 årene vil det bli bygd et omfattende kraftnett i Nordsjøen og det må være mulig å tenke seg at en elektrifisering av for eksempel Ekofisk-området blir et slags byggetrinn i et nett som binder kraftmarkedene rundt Nordsjøen sammen. Når det gjelder gasskraftverk som er spesialdesignet til å virke sammen med vindkraft, er dette noe store leverandører som Siemens og GE nå utvikler. De ser at markedet for
gasskraftverk som en slags «hjelpemotor» for sol og vindkraft vil vokse mye.
Prosjekter av denne kategorien i Nordsjøen kan vise at gass og fornybar kan gå
hånd i hånd, slik gass-entusiastene sier de er for.

Så kommer spørsmålet om dette blir fryktelig dyrt. Tja, det kommer an på øynene som ser. Hvis man nøyer seg med å telle kroner per tonn spart CO₂ blir det sikkert kostbart. Ser man utvikling og demonstrasjon av ny teknologi innen offshore vind, offshore kabler, og fornybarvennlige gasskraftverk som en investering i fremtidsrettet næringsvirksomhet, blir regnestykkene fort annerledes – og sannsynligvis langt mindre avskrekkende.