Fallet i oljeprisen de siste månedene gir Statoil lavere inntekter. Samtidig skriver selskapet ned verdien på prosjekter som ikke tåler lave oljepriser – tjæresandprosjektet i Canada står som symbolet på en feilslått ekspansjonsstrategi.

Statoil er ikke alene. Mange store oljeselskaper har rapportert om dårlige tall.

Det er opplagt at Statoil må kutte kostnader, og det er sikkert bra for selskapet at det skjer en opprydding i interimfasen man nå er inne i. Konstituert konsernsjef Eldar Sætre gjør jobben for den nye toppsjefen langt lettere ved å rydde i tapsprosjekter og skjære der det skjæres kan. Slik vil en ny toppledelse lettere kunne legge grunnlag for en ny vekstperiode, «bortenfor» kostnadskutt og konflikter med fagforeningene.

Men hvor skal den nye veksten komme? Hvordan skal Statoil satse for å oppnå lønnsom vekst de kommende årene?

Under Helge Lund har Statoil ekspandert virksomheten til stadig nye kroker på kloden, mens hensynet til lønnsomheten har stått i annen rekke. Et oljeselskap med Statoils investeringsstrategi kan bare levere fornuftig lønnsomhet i omgivelser der olje- og gassprisene er stigende. Med flate eller fallende priser så smuldrer profitten, og det er det man nå er vitne til. 80-90 dollar fatet er for lite.

Statoil er så viktig for det norske samfunnet at selskapets tarv i høyeste grad er et offentlig anliggende. For staten spiller ikke aksjekursens kortsiktige svingninger noen vesentlig rolle, men hvordan selskapet stiller seg i et mer langsiktig bilde er avgjørende viktig.

Nå er det mange usikkerhetsmomenter i energimarkedene fremover, men en ting er sikkert: Vellykket klimapolitikk og forsert energiomstilling vil lede til dårligere tider for den fossile energisektoren enn om klimapolitikken mislykkes og omstillingen stopper opp.