Fallet i oljeprisen de siste månedene gir Statoil lavere inntekter. Samtidig skriver selskapet ned verdien på prosjekter som ikke tåler lave oljepriser – tjæresandprosjektet i Canada står som symbolet på en feilslått ekspansjonsstrategi.

Statoil er ikke alene. Mange store oljeselskaper har rapportert om dårlige tall.

Det er opplagt at Statoil må kutte kostnader, og det er sikkert bra for selskapet at det skjer en opprydding i interimfasen man nå er inne i. Konstituert konsernsjef Eldar Sætre gjør jobben for den nye toppsjefen langt lettere ved å rydde i tapsprosjekter og skjære der det skjæres kan. Slik vil en ny toppledelse lettere kunne legge grunnlag for en ny vekstperiode, «bortenfor» kostnadskutt og konflikter med fagforeningene.

Men hvor skal den nye veksten komme? Hvordan skal Statoil satse for å oppnå lønnsom vekst de kommende årene?

Under Helge Lund har Statoil ekspandert virksomheten til stadig nye kroker på kloden, mens hensynet til lønnsomheten har stått i annen rekke. Et oljeselskap med Statoils investeringsstrategi kan bare levere fornuftig lønnsomhet i omgivelser der olje- og gassprisene er stigende. Med flate eller fallende priser så smuldrer profitten, og det er det man nå er vitne til. 80-90 dollar fatet er for lite.

Statoil er så viktig for det norske samfunnet at selskapets tarv i høyeste grad er et offentlig anliggende. For staten spiller ikke aksjekursens kortsiktige svingninger noen vesentlig rolle, men hvordan selskapet stiller seg i et mer langsiktig bilde er avgjørende viktig.

Nå er det mange usikkerhetsmomenter i energimarkedene fremover, men en ting er sikkert: Vellykket klimapolitikk og forsert energiomstilling vil lede til dårligere tider for den fossile energisektoren enn om klimapolitikken mislykkes og omstillingen stopper opp.

I dette bildet kan Statoil selvsagt velge å fortsette som før – altså å jage etter stadig mer utilgjengelige og kostbare petroleumsressurser og håpe at prisene holder seg høye nok til at aksjonærene ikke rømmer. Eller man kan sikte seg inn mot å vokse i de delene av energisektoren som vil ha vekst i et lavkarbonsamfunn, altså fornybar energi og ressurseffektive energitjenester – samtidig som man høster i petroleumssektoren så lenge det går.

Den første varianten innebærer at Statoil bruker sine investeringsmidler i Arktis og kjøper seg opp igjen i oljesand når – og hvis – neste oppsving i oljeprisen kommer. Den andre varianten betyr at investeringene gradvis vris i grønnere retning, for eksempel med mål om at en viss andel av omsetningen skal komme fra karbonfrie aktiviteter fem-ti år frem i tid.

Man kan selvsagt også velge en gradvis nedbygging der profitabel høsting av eksisterende ressurser er målet for virksomheten, men det vil ikke gi et selskap som vokser og ekspanderer.

Da Helge Lund sluttet, pekte styreleder Svein Rennemo på tre utfordringer for den nye sjefen:

• En styrking av industrien og norsk sokkels konkurransekraft
• Statoils ansvar til å bidra til fornybarsamfunnet
• En langsiktig verdiskapning for aksjonærene

Det første er opplagt. Statoil må fortsette å høste de norske petroleumsressursene. Det er det bred enighet om.

De to andre punktene er ikke fullt så enkle. Det er interessant at Svein Rennemo peker på Statoils ansvar for å realisere fornybarsamfunnet etter at selskapet under Helge Lund langt på vei har neglisjert trusselen som det grønne skiftet og forsterket klimapolitikk representerer for oljeindustrien.

Problemene Statoil og den øvrige internasjonale oljeindustrien har luktet på nå i høst er bare blåbær i forhold til hva de neste tiårene vil by på når klimapolitikken forsterkes og energiomstillingen skyter ytterligere fart.

Oljeprisnedgangen og sjefsbyttet bør tvinge frem en debatt om selskapets strategiske veivalg.

En ny konsernsjef i Statoil bør vel også vite omtrent hva hun går til?