Vi kan også se på dette argumentet fra andre kanter. Den norske oljeproduksjonen skjer innenfor det europeiske kvotesystemet. Hvis man legger vekt på kvotesystemet, og stoler på dette, er det altså slik at klimakutt i norsk oljesektor kan «poppe opp» som utslipp andre steder innenfor kvotesystemet.

Hvis man likevel sier at klimakutt i produksjonen er viktig, og ønsker å stimulere dette fra norsk politisk hold, er det enkleste man kan gjøre å skru opp CO₂-avgiften kraftig. Det vil gi Statoil – og andre selskaper – incentiver til å bli renere og i tillegg bidra med økte inntekter til statskassen.

Så er det slik at Statoil og Norge ikke er alene om å kunne kutte CO₂-utslipp i oljeproduksjon. Det komparative fortrinnet Norge har som relativt «ren» oljeprodusent vil neppe vare særlig lenge hvis markedet på et tidspunkt skulle begynne å skille mellom oljeprodukter ut fra CO₂-intensitet. Tjæresand fra Canada og tungolje fra Venezuela ville nok uansett være utkonkurrert, men det finnes oljeproduksjon andre steder i verden som ganske enkelt kan oppnå store reduksjoner i klimagassutslipp.

Vekten på klimagassutslippene fra egen produksjon er altså riktig svar på feil spørsmål. Det er bra at Statoil kutter utslippene, men det er i første rekke et bidrag til bedre omdømme. Den virkelige diskusjonen handler om hvordan de store pengene investeres.

Stresstesting

Statoil er uten tvil et av de oljeselskapene som har kommet lengst når det gjelder forståelse av klima og overgangen mot nullutslipp. Sætre skriver:

Vi har sett tiltagende debatt om stresstesting av norsk økonomi mot lavkarbonscenarioer. I Statoil gjør vi dette allerede, og vi hilser velkommen at Norge nå velger å gjøre det samme. Våre tester har vist at Statoil er robust. Energieffektivitet, olje- og gassleveranser med lave utslipp, satsing på karbonfangst og -lagring, teknologiutvikling og fornybar energi er viktige deler av svaret både for Statoil og for Norge.

Statoils egne tester viser altså at Statoil er «robust». Sætre burde legge frem alle forutsetninger for disse regnestykkene på en lett tilgjengelig måte slik at vi som er selskapets eiere – både lekfolk og de som er profesjonelle finansielle aktører - selv kan få innsyn i hvordan bildet ser ut. Hva som legges til grunn av langsiktige priser på olje og gass vil avgjøre hvordan slik stresstesting faller ut.

Det er med bakgrunn i investeringene som gjøres at Statoil må bedømmes – «follow the money!» Forskyvningen av investeringer fra fossil til fornybar kan ganske sikkert forseres mye. Sætre betoner mangel på prosjekter som en viktig begrensende faktor. Han skriver:

Vår ambisjon er å investere i størrelsesorden 100 milliarder kroner i ny fornybar energi frem mot 2030. Det vil ikke stå på vilje til å satse. Utfordringen er å finne gode, lønnsomme prosjekter.

Statoil har inntil helt nylig konsentrert sin innsats innen fornybar energi til offshore vind. I forrige uke ble selskapets første satsing i solenergi kunngjort. En selvpålagt begrensning ser derfor ut til å være lagt vekk, og med en oppbygging innen solenergi vil Statoil kunne vokse langt raskere i fornybar enn de nåværende planene legger opp til. Hybride løsninger med sol, vind, batterier og eventuelt gass vil i mange deler av verden kunne gi kraftproduksjon med svært lave karbonavtrykk. Det som kjennetegner de nye energiløsningene er at de kan bygges og realiseres mye raskere enn både tradisjonelle petroleumsprosjekter og fornybar energi som offshore vind. Konkurransen fra det fornybare og desentrale hjørnet i energilandskapet påvirker rammene der Statoil har hatt sin styrke.

For øvrig er det interessant at Sætre bare nevner karbonfangst og – lagring i en bisetning. Det er trolig et uttrykk for at Statoils interesse for denne teknologien nå begrenser seg til å være operatør for lagringsfasiliteter. Karbonfangst oppfattes ikke lenger som en «forsikringspremie» som kan sikre oljen, og særlig gassen, verdi i et lavutslippssamfunn. Det er i prosessindustri, der det ikke finnes fornybare alternativer, at karbonfangst kan tenkes å få stor betydning.

Mer fornybar – økt utbytte?

Skal Statoils transformasjon til å bli et virkelig fremtidsrettet selskap fremstå som troverdig, må det gjøres ytterligere grep.

Hvordan ser selskapets fremtid ut hvis Lofoten legges vekk og Barentshavet stopper med Johan Castberg og kanskje noen andre små oljeprosjekter?

Statoil vil sikkert fortsette med ny leteboring i Barentshavet neste år, men denne sommerens øvelser må ha vært en stor skuffelse. Aktiviteten i nordområdene vil bli fulgt med argusøyne fra en stadig mer klimabevisst opinion, verden over. Om Statoil skulle finne noe, er det langt fra sikkert at det er drivverdig. Fra klimarisiko-ståsted vil et halvstort gassfunn lengst nord i Barentshavet være det verste. Politisk press for utbygging av en kommersielt tvilsom ressurs – fulgt av kontinuerlig politisk bråk – er ikke det Norge trenger.

Spørsmålet blir derfor hva som skal sikre fremtiden når den norske operasjonen i realiteten handler om å tømme Norskehavet og Nordsjøen mest mulig kostnadseffektivt?

Det er ikke lett å være oljeselskap i klimaendringenes tid. Hvis Eldar Sætre ikke klarer å utvikle en lønnsom fornybarportefølje raskt nok, bør svaret være høyere utbyttebetalinger.

Da kan aksjonærene – med staten i spissen - velge å bruke pengene på andre ting enn nye fossile eskapader. Dette er trusselen staten som eier burde stille Statoil overfor. Konkret kan det settes opp mål om hvor stor andel av inntektene som bør komme fra fossilfrie kilder år for år – i parløp med en endret investeringsstrategi som forserer omstillingen.Ambisjonen om at 20 prosent av investeringene i 2030 skal gå til fornybar energi, mens 80 prosent skal gå til fossilt, er altfor svak. Den bør vippes rundt – slik at Statoil i 2030 er et fornybarselskap med litt olje og gass som en utgående attåtnæring.