Som påpekt av Anders Bjartnes på “Energi og Klima”, er det flere forhold som forklarer hvorfor Statoils energiscenarier synes å bomme på veksten i fornybar energi. Dagens Næringslivs papirutgave publiserte 27. juni denne artikkelen fra undertegnede, der jeg viser at Statoils scenarier bommer på kostnadstallene for vind og spesielt sol.

“Statoils «Energy Perspectives 2012» er interessant lesning. Men den avdekker også at Statoil må ha sovet kraftig i timen, ettersom premissene for prognosene for fornybar energi er foreldet allerede før rapporten legges frem.

Hovedbudskapet i Statoils analyse av energimarkedene frem til 2040 er at CO₂-utslippene fra energiproduksjonen fortsetter å stige helt frem til 2030, før de flater ut og begynner å falle. Dermed er scenariene på kollisjonskurs med målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, noe forfatterne begrunner med tregheten med å få på plass internasjonalt bindende klimaavtaler. Men en like viktig grunn er at selskapet bommer på analysen av den grønne energiens vekstkraft.

Mens sol- og vindkraft det siste tiåret har hatt en årlig vekst på hhv. 47 og 23 prosent, anslår Statoil at den årlige veksten for disse to samlet vil falle til 7,5 prosent pr. år i perioden frem til 2040. Resultatet er at fornybar energi ifølge Statoil vil utgjøre 21 prosent av både samlet energibruk og strømproduksjonen i 2040, det dobbelte av i dag. Statoils relative pessimisme på vegne av den grønne energien er overraskende og virker utdatert. Til sammenligning anslår hovedscenariet i IEAs ferske «Energy Technology Perspectives 2012» at fornybar energi vil utgjøre hele 57 prosent av verdens strømproduksjon i 2050. Hva kan det være som har gått analytikerne på Forus hus forbi?

Den første del av svaret er at Statoil ikke har fått med seg det oppsiktsvekkende prisfallet på vind- og spesielt solkraft. Solcellekraft for eksempel har blitt hele 50-75 prosent billigere de siste tre årene, som følge av fallet i modul- og installasjonskostnader. Alt tyder på at denne utviklingen med fallende kostnader vil vedvare, spesielt for solcelleenergi, men også vindkraft.

Til tross for dette skriver Statoil om disse energiformene – i en rapport som er ment å handle om utviklingen frem til 2040 – at «their expensiveness remains an important barrier to further growth». Resonnementet underbygges av en MIT-rapport fra februar i år, som misvisende hevder at markedsprisen på solcelleenergi er 19,5 USD/KWh. Tallet var muligens korrekt i 2010, men er det ikke i dag og i hvert fall ikke i årene fremover. I 2011 var eksempelvis gjennomsnittstariffen som ble tilbudt av utviklere i California 11,9 cent per KWh.

«Dersom investeringskostnadene ved solcellekraft ble redusert til 2 $ per watt, vil strømkostnaden falle til 8,6 cent/KWh», skriver MIT-forskerne i en fotnote til den omtalte rapporten. Faktum er at kostnadene for store solparker har falt under 2 dollar/watt i flere steder; nå er målet til myndigheter og industri å bringe kostnadene ned til 1 dollar innen 2020.

Resultatet er at det i Kina og andre land i dag bygges vindparker som har strømkost ned mot 7 cents per kwh. I India kjøper delstatene lokalt produsert solkraft for rundt 14-15 cents/KWh. I markeder som California, Australia, Italia og Spania er kostnadene ved egenprodusert solcellestrøm i dag lavere enn hva det koster å kjøpe strømmen i nettet. Fortsetter utviklingen slik industriens eksperter antar, vil det trolig gå mindre enn 10 år før strøm fra nye vind- og solkraftverk i store deler av verden er billigere enn strøm fra nye gass- og kullkraftverk.

Når Statoil bommer så stygt på kostnadsutviklingen, er det ikke rart de også misser på markedsdynamikken. Eksempel: Hundretusener av takeiere i Europa, Australia og USA leder an i en bevegelse for desentralisert solkraftproduksjon, som i løpet av få år vil få globale dimensjoner. Når folk flest oppdager at det å produsere sin egen grønne strøm både lønner seg og er enkelt å gjennomføre, vil vi trolig se en eksplosjonsartet vekst som i Tyskland. McKinsey anslår markedet til over 500 GW det nærmeste tiåret.

Undervurdert i Statoils scenarier er også den politiske dynamikken i markedene. De nasjonale måltallene for andelen fornybar produksjon innen 2020 og 2030 som Statoil viser til er ikke statiske, men blir hele tiden justert oppover. Eksempler fra de siste månedene er land som Kina, Japan, India, Frankrike, Saudi-Arabia og Brasil.

Den største usikkerheten for sol- og vind-energien er trolig konkurransen mot naturgass, spesielt skifergass. Her har selvsagt Statoil en unik innsikt. Et av spørsmålene man sitter igjen med er om gassindustrien vil konkurrere mot eller konkurrere med de fornybare næringene de neste tiårene.”

***
Red.anm: Flere kommentarer til Statoils energiscenarier:

• Anders Bjartnes: Statoil tror ikke på Brussel, Berlin og Beijing. Se også svar fra Statoil og diskusjon i kommentarfeltet.
• Anders Bjartnes: Statoils tellemåte krymper fornybar energi