Statoils spareprogrammer og forsiktige stussing av investeringsbudsjetter er symptomer på grunnleggende utfordringer. Stikkordene er klimapolitikk og energiomstilling som trussel mot selskapets langsiktige verdiskaping og vekst.

Etikken: Statoils talspersoner ytrer i skrift og tale stor bekymring over klimatrusselen, men selskapet legger likevel til grunn at klimapolitikken mislykkes. Statoils strategiske føringer og investeringsprofil bygger på en fremtidig energietterspørsel som langt overstiger det klimaet tåler.

Personene som er bemyndiget til å representere Statoil i klima- og energispørsmål i offentligheten, for eksempel sjeføkonom Eirik Wærness og klimadirektør Hege Norheim, gir inntrykk av at Statoil legger FNs omforente togradersmål til grunn for sin virksomhet. Men Statoil tror ikke på togradersmålet. Statoil tror energiforbruket i verden vil utvikle seg i en bane som langt overstiger det vitenskapen sier at klimaet tåler. Dette kommuniseres i analysen Energy Perspectives og i redegjørelser til generalforsamlingen. Begrunnelsen for å satse både på oljesand i Canada og på operasjoner i Arktis, er nettopp en fortsatt vekst i oljeetterspørselen langt inn i fremtiden. Statoil er ikke alene om å legge til grunn at klimapolitikken mislykkes. Shell og Exxon er enig. Men hvor er etikken i en slik holdning?

Det er ingen grunn til å tvile på at Helge Lund er opptatt av klima. Men selskapet kan ikke i evigheter drive dobbeltkommunikasjon der verbale bekymringer går i en retning, mens strategiske føringer og pengestrømmer peker motsatt vei. Det er ikke samsvar mellom liv og lære.

Politikken: Statoils svar på alle spørsmål er at det trengs en global pris på CO2-utslipp. Det er løsningen som skal fikse alt. Tilsynelatende viser dette at selskapet tar klimaproblemet på alvor, men det er også et svar som løfter ansvar vekk fra selskapets egne vurderinger og over på politikernes skuldre.

En global, og tilstrekkelig høy, CO₂-pris ville vært en fordel. Men det er ingenting som tyder på at man får et globalt klimaregime av en slik type som Statoil ønsker seg – og derav en lik CO2-pris. En global CO₂-pris forutsetter en bindende avtale med et forpliktende utslippstak. En slik avtale kommer ikke til å se dagens lys i Paris neste år, blant annet fordi USA og Kina ikke ønsker det sånn.

Den klimapolitiske virkeligheten Statoil og andre energiselskaper må forholde seg til er et lappeteppe av politiske virkemidler og regimer med ganske lav oversiktlighet og forutsigbarhet. Samtidig skjer det omfattende teknologiske endringer som hver eneste dag forbedrer den fornybare energiens konkurransekraft mot kull, olje og gass.

Både ut fra etiske og politiske betraktninger må Statoils styre og ledelse stille spørsmål om hvordan det er ansvarlig og riktig å opptre i en verden der klimapolitikken lykkes – men uten en avtale som gir en global pris på CO₂.

Strategien: Det er en tiltakende bekymring i finanskretser over oljeselskapenes neglisjering av risiko knyttet til fremtidig energietterspørsel i lys av skjerpet klimapolitikk og forsert energiomstilling. Hvilke prosjekter vil bli ulønnsomme i en verden der oljeforbruket flater ut og faller? For Statoil er det særlig satsingen i Arktis som er utsatt.

Hvordan kan Statoil oppnå lønnsom vekst i et lavutslippssamfunn der markedet for hovedproduktene olje og gass stagnerer og etter hvert faller?

Fremtiden er fornybar. Men den er også desentral. Det grønne skiftet kjennetegnes ved at energiløsninger utvikles i mindre skala. Ny teknologi og kombinasjon av teknologier – for eksempel sol og batterier – endrer energimarkedene. Men hver enkeltinvestering er ikke så stor, og prosjekter kan realiseres hurtig. Derfor kan store forandringer inntreffe raskt – når mange aktører gjør det samme samtidig.

Statoil opererer i en del av energisektoren som er meget langsiktig. Strategien er finpusset i retning av satsing på oppstrøm olje- og gass, gjerne i krevende og ugjestmilde områder, enten det er i Arktis eller i politisk vanskelige regioner. Fellestrekket er at det tar meget lang tid fra et prosjekt besluttes igangsatt til inntektene kommer. Ledetidene er lange.

I den grad Statoil har tatt en posisjon i fornybar energi, er det i offshore vindkraft. Offshore vindkraft har det samme kjennetegnet som selskapets øvrige virksomhet når det kommer til ledetider og enkeltprosjektenes størrelse. Det er store investeringer med lange planleggingshorisonter.

Selskapet har ingen posisjon i det fornybare og desentrale og blir derfor sårbart i det grønne skiftet.

Derfor må Statoils styre og ledelse spørre seg om selskapet er riktig strategisk posisjonert, eller om det bør satse på å utvikle forretningsområder som både er lavkarbon/fornybare og desentrale. Et eksempel kan være bygging og drift av hybridkraftverk der sol, vind og gass samvirker. I store deler av verden vil slike kraftverk gi langt billigere strøm enn gasskraftverk uten den fornybare komponenten. En slik satsing vil kunne gi selskapet CO₂-frie inntektsstrømmer, vokse raskt, og dermed balansere risikoen petroleumsutvinningen representerer.

Det er ikke lett å være oljeselskap i klimatrusselens tid. Det vil trenges mye olje og gass lenge, også i en verden som håndterer klimautfordringen. Men det vil kreves langt mindre fossil energi i en verden som lykkes enn i en verden som mislykkes. Et oljeselskap som skal ha fremtiden for seg må derfor spørre: Hvordan kan vi bidra til at klimapolitikken lykkes – og samtidig tjene penger på omstillingen?

Hvis ikke Statoils ledelse og styre klarer å finne bedre svar enn selskapet for tiden gir, må eierne før eller siden vurdere om andre folk er bedre egnet til oppgaven.