De strategiske utfordringene for Statoil står i kø. Men den største eieren, Staten, gir ikke lyd fra seg. Den norske stat er med sine 67 % majoritetsaksjonær i Statoil ASA. I begynnelsen av februar skal regjeringens eierskapsmelding debatteres av Stortinget. Men selskapet er bare så vidt omtalt i meldingen. Og det til tross for at Statoil står overfor store veivalg og ellers har mye å bryne seg på for tiden:

Staten som majoritetsaksjonær i Statoil burde ha drøftet følgende spørsmål i forbindelse med eierskapsmeldingen: Hvordan kan Statoils strategi være bærekraftig i et lavutslippssamfunn? Hvorfor skal staten gjennom eierskap i Statoil satse offensivt som investor i olje- og gassfelt internasjonalt? Hvilke alternativer har Statoil? Først og fremst satsing innen olje og gass, eller utstrakt satsing i fornybar energi? Hvilke andre muligheter finnes?

For rikspolitikerne våre, som jo er de personifiserte representantene for storkapitalisten staten, har diskusjonene om statens eierskap i Statoil de siste årene ofte dreiet seg om noe helt annet enn de vesentligste og vanskeligste problemstillingene. Da Stortinget i 2007 behandlet proposisjonen om sammenslåingen av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet, var det heteste temaet hva selskapet skulle kalles. En annen bekymring gjald lokalisering av hovedkontoret. Når Helge Lund i høst gikk av som Statoil-sjef, var mange opptatte av om etterfølgeren burde være norsk eller utenlandsk. Lønn var også et tema.

Tom Nysted, konsernsjefen i Agder Energi, traff nok spikeren på hodet da han innledet på den årlige kraft- og fornybarkonferansen i regi av Pareto Securities forrige uke. Han leder selv et selskap som eies av statlige Statkraft (45,5 %) og 30 Agder-kommuner og vet i så måte hva han snakker om. På konferansen forklarte Nysted hvor viktig det er at også eiere opplever det som sitt anliggende når det skal eller må restruktureres og når utviklingsmuligheter for selskapene skal identifiseres.

Han sa, som sant er, at store kapitaleiere i børsnoterte selskaper og familiedominerte selskaper, selvsagt vil engasjere seg aktivt i selskapene og deres utviklingsmuligheter:

«Når det offentlige er kapitalist, bør det offentlige også opptre som kapitalist. Politikere som eiere må engasjere seg i selskapene. Min mening er at når staten, kommuner eller fylker er store eiere i selskaper, som for eksempel kraftselskaper, bør de opptre på samme måte og med samme engasjement som private eiere.»

Tom Nysteds meninger har sterk relevans også i forhold til eierskapet i Statoil.

NHO, selskapenes ledelse og politikerne selv at har i mange år forfektet at politikere ikke skal blande seg inn i virksomheten til selskapene som staten vitterlig eier. Selskapene kan dermed i prinsippet drives nærmest som om det dreiet seg om eierløse penger og verdier uten konkrete føringer. Med de strategiske valgene Statoil nå står overfor, hadde det vært mer betryggede med en tyngre hånd på rattet fra storkapitalisten Statens side. Regjeringens lite potente omtale av selskapet i eierskapsmeldingen, bør konkretiseres.

Hvis ikke regjeringen vil opptre som en interessert kapitalist, så bør Stortinget gjøre det. Hvem skal ellers gjøre det på vegne av oss innbyggere som eier Statoil?

Med Klimafrokosten og den ferske rapporten Hva vil vi med Statoil?ønsker Norsk Klimastiftelse å bidra til en opplyst og romslig debatt om staten som eier av Statoil og de strategiske valgene som må tas på den krevende veien mot lavutslippssamfunnet.