Stortingets store jobb: Styrk linken mellom verdiskaping og klima!
Stortinget kan løfte ambisjonene for Norges bidrag i det grønne skiftet – både hjemme og ute – betydelig. Målet må være å styrke linken mellom verdiskaping og klima.
Stolsvatnet dam er et av de store vannkraftanleggene som eies av Oslo kommune. (foto: E-CO Energi)
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Klimakobling: Stortinget må lete etter tiltak som kobler klima og verdiskaping også på andre områder enn vannkraften. Bildet er fra Stolsvatnet dam i Hol kommune (foto: E-CO Energi)
Stortinget har foran seg en rekke saker som sammen vil skape den norske klima- og energipolitikken frem mot 2030. Fellesnevneren bør være denne: Hvordan kan politikken styrke koblingen mellom klimakutt og verdiskaping?
Energimeldingen – som i hovedsak handler om kraftmarkedet – skal behandles.
Stortingsmeldingen om Oljefondet avviser ideen om at fondet kan investere direkte i fornybar energi og infrastruktur, men det kan kanskje stortingsflertallet gjøre noe med?
Grønn skattekommisjon skal følges opp og med riktig innretning kan skatte- og avgiftspolitikken bidra til å akselerere overgangen vi trenger.
Nasjonal transportplan skal presenteres i endelig utgave og behandles neste vår.
I tillegg arbeider regjeringen med en strategi for bioøkonomi, det er varslet en stortingsmelding om industripolitikken, og til høsten kommer konklusjonen fra utvalget om grønn konkurransekraft – ledet av Idar Kreutzer og Connie Hedegaard.
Fellesnevneren for alle disse sakene er knyttet til hvordan Norge kan oppnå raske og omfattende klimakutt – og samtidig styrke verdiskapingen i andre sektorer enn olje og gass.
Energimeldingen: Sikre vannkraftens verdi?
Essensen i Tord Liens energimelding er at Norge må sørge for å sikre og grunnrente – og bruke dette komparative fortrinnet til verdiskaping i en tid der nullutslipp blir mer verdt. Vannkraften er en fantastisk ressurs, men lønnsomheten er under press. Mot 2030 kan bildet bli annerledes, men det er slett ikke sikkert at markedsprisene på kraft vil løftes opp på varig høye nivåer. Det er ulike syn og analyser på dette. som tilsier at gass vil sette prisen i kraftmarkedet i Europa. Avhengig av CO₂-prisen og gassprisen, kan det gi vesentlig høyere kraftpriser enn vi nå ser.
Lien vil avvikle ordningen med grønne sertifikater og han vil la private bygge kabler til utlandet. Nyinvesteringer i kraftproduksjon i Norge skal være drevet av markedet, ikke subsidier.
For tiden er alle investeringer i kraftproduksjon i Europa avhengig av en eller annen form for støtte eller subsidie på toppen av kraftprisene, slik at inntektsstrømmen på et eller annet vis er garantert.
Landskapet rundt oss preges av mye usikkerhet og mange x-faktorer. Troen på markedet og markedsløsninger gjennomsyrer meldingen, men sektoren innrammes av politiske avgjørelser som i stor grad tas utenfor Norges grenser.
Den norske klima- og energipolitikken mot 2030 er et komplisert byggverk. Noen av komponentene kjenner vi, mens andre må komme på plass. Viktige avklaringer vil først finne sted når avtalen med EU om den ikke-kvotepliktige sektoren foreligger. Men spørsmål om antall tonn som skal kuttes og detaljer om samarbeidsmekanismer og kvotehandel på tvers av land og sektorer kan ikke brukes som unnskyldning for ikke å sette fart på arbeidet for utslippskutt og omstilling. Kompasskursen peker uansett mot nullutslipp.
Den store utfordringen er å få til koblinger mellom klima og verdiskaping som gjør at nye og lønnsomme næringer og arbeidsplasser kan utvikles i takt med omstillingen mot nullutslipp som både Norge og våre naboland skal igjennom.
Politikkens innretning har stor innflytelse. De grønne sertifikatene er eksempel på en politikk som i veldig liten grad gir stimulans til ny teknologi. De gir store investeringer, slik Fosen er et eksempel på, men teknologien som brukes når det bygges vindkraftverk er dansk hyllevare.
Målet med ordningen er billigst mulig ny strømproduksjon, og det sikres gjennom såkalt teknologinøytralitet. Hvis man da sertifikatene ble innført hadde holdt av en liten kvote for eksempel til flytende offshore vind, og gitt dette ekstra støtte, ville det blitt etablert et marked for denne teknologien. Da kunne for eksempel Statoils Hywind-prosjekt som nå bygges utenfor Skottland vært realisert i Norge.
Enova kan få sentral rolle
Når nå politikken mot 2030 skal fastlegges, er det et politisk spørsmål å avgjøre hvilke sektorer som skal nyte godt av støtte og stimulans. Det brukes store ressurser på å støtte klimatiltak i næringsliv og offentlig sektor gjennom Enova, og dette ønsker alle å videreføre. Enova har en ganske robust finansieringsmodell som ikke er avhengig av årlige overføringer over statsbudsjettet. Pengene Enova deler ut er avkastning fra miljøteknologifondet, som nå er på nesten 70 milliarder kroner, og fra et lite øremerket tillegg i el-avgiften. Stortinget kan selvsagt velge å skvise Enova finansielt, men også i tider med større kamp om midler på statsbudsjettet bør finansieringen være rimelig trygg. Dette er viktig i en tid der politikerne blir nødt til å prioritere hardere hvis ikke Oljefondet skal tappes år for år.
Enova har omkring 2,5 milliarder kroner å rutte med årlig. Det er med andre ord mye penger som kan brukes til å støtte gode formål også fremover.
Både i industrien og i transportsektoren vil det være et «marked» for Enovas penger. Energieffektiviseringstiltak i industrien pågår kontinuerlig og støtte gjør det mulig å gjennomføre prosjekter som ellers ville vært for dyre. Innen transport må det gjennomføres store utslippsreduksjoner – og det vil derfor utvikles en etterspørsel etter nullutslippsløsninger. Kombinert med aktive politiske grep for eksempel gjennom offentlige innkjøp, kan omstillingen i transportsektoren gis tilstrekkelig fart.
Det er selvsagt viktig at den grønne skatteomleggingen understøtter skiftet og bidrar til å levere resultater i tråd med ambisiøse klimamål.
Kanskje er mulighetene for næringsutvikling i Norge størst i maritim sektor, gitt hjemmemarkedet, kompetansen og tradisjonen Norge har på feltet.
Vil ikke satse på umodne teknologier
Derimot er det ingen tegn til at regjeringen vil bidra til å utvikle et marked i Norge for umodne teknologier der forretningsideen er å produsere ren kraft, for eksempel offshore vind, annen havsbasert energi – eller solenergi. I den grad norske aktører satser i slike sektorer, vil de ikke ha med seg drahjelpen et hjemmemarked representerer. Det kan være at en begrenset satsing i denne retningen ville bidratt til å løfte frem teknologier og selskaper som har stort potensial ute i den store verden. Her vil ikke målet primært være å produsere mest mulig strøm billigst mulig, men å skape et marked for teknologier og løsninger som ennå ikke er kommersielle.
Innen oljeservice har norske selskaper en betydelig markedsandel internasjonalt, mens det egentlig er ganske stusselig innen det fornybare feltet. Den største eksporten innen fornybarteknologier fra leverandørindustri skjer innen offshore vind. Potensialet er stort, men volumene er så langt ganske små.
Ideen om Fornybar AS er ment å innebære et løft til selskaper som vil vokse innen det grønne og fornybare. Hva Fornybar AS skal bli for noe, er ikke klart. Det er mange problemstillinger som må avklares.
En mulig vei å gå for Fornybar AS er å bli en finansiell partner når norske selskaper utvikler og bygger fornybar energi utenfor landets grenser. Dette tangerer diskusjonen om Oljefondets adgang til å investere i infrastruktur og fornybar energi. Det sentrale politiske poenget er at mer norsk statlig kapital settes i klimariktig arbeid – samtidig som det fremmer norske aktørers posisjon internasjonalt og verdiskapingen her i landet.
En norsk solenergiklynge vil kunne nyte godt av trekkraften selskaper som vokser raskt internasjonalt kunne skape.
Muligheter i offshore vind
Offshore vind er et annet eksempel. På grunn av stortingsflertallets ulykksalige kortsiktighet i forhold til Statkraft, har selskapet bestemt seg for å gå ut av offshore vind. La oss likevel se på Statkraft og Statoils satsing på offshore vind i Storbritannia som en case. Selskapene bygger store anlegg, men trenger finansielle partnere som kan ta langsiktig eierskap i prosjektene. Den rollen kan Fornybar AS fylle.
I kombinasjon med en satsing på teknologiutvikling gjennom et lite hjemmemarked i Norge, ville dette kunne gi noen fortrinn. De store lokomotivene Statoil og Statkraft får lettere tilgang på kapital for sin internasjonale ekspansjon – samtidig som staten bidrar til modning av teknologi og kostnadsreduksjoner gjennom en begrenset satsing på norsk side av Nordsjøen. Den kan mer enn gjerne kobles til elektrifisering av oljeinstallasjoner.
En slik satsing kan være en drahjelp for norsk leverandørindustri. For eksempel har omkring en tredjedel av kontraktsverdiene knyttet til Hywind-prosjektet utenfor Skottland gått til norske leverandører.
Det er et selvstendig poeng at skaleringen av nye fornybarteknologier går raskest mulig. Klimautviklingen tilsier at omstillingen har brennhast, og derfor bør den offentlige politikken legge opp til at teknologier kan utprøves og modnes raskt.
Samtidig ville en slik politikk kunne bidra til at Norge på et senere tidspunkt lettere kan utnytte vindressurser i stor skala – dersom markedsforholdene tilsier at storskala offshore vind på norsk sokkel er noe å satse på.
Norge avhengig av å lykkes med energivirksomhet
For den norske velstanden og velferden er det avgjørende at Norge klarer å utvikle ny energirelatert virksomhet som kan kompensere for inntektsbortfallet etter hvert som olje- og gassinntektene blir borte. Eksport av kraft kan bidra noe, men målt mot dagens gassinntekter vil ikke dette være noen stor forretning. Internasjonal ekspansjon innen fornybar energi fulgt av en sterk og kompetent leverandørindustri kan gi vel så viktige bidrag.
Det finnes helt sikkert en rekke eksempler på at puslespillet klima- og energipolitikken representerer kan settes sammen på en litt ny måte. De ulike politikkområdene må spille sammen, og stimulere til at det trekkes i riktig retning. For å lykkes, kreves lederskap og samarbeid.
Oljebransjen svikter klimamål, men det er greit for regjeringen. Er det så farlig, da? Kanskje oljebransjen også skal få slippe unna CO2-avgift?
