ACER er i forordningen gitt kompetanse til å fremme «opinions», «recommendations» og «binding decisions». De to første kategoriene lar ACER gi anbefalinger om diverse tekniske aspekter for å fremme handel med elektrisitet over grensene. Ingen av dem er bindende.
Den tredje kategorien er den viktigste. ACER er gitt myndighet til å treffe bindende vedtak om infrastrukturtiltak for elektrisitet som krysser grensene. Vel å merke såfremt de involverte partene ikke selv klarer å komme til enighet, eller dersom partene selv frivillig overlater til ACER å avgjøre spørsmålene de er uenige om. Det er altså kun snakk om de tilfellene der landene allerede har bestemt seg for å etablere et samarbeid, der ACER kan måtte engasjere seg for å løse eventuelle tvistespørsmål som oppstår.
Disse bindende avgjørelsene tar ACER meget sjeldent. Siden den første avgjørelsen i 2011 har det kun kommet 11 slike bindende avgjørelser. Kun én av dem ble anket (og avvist). I disse tilfellene kan ACER for eksempel ta stilling til hvilket av de to landene som har ansvaret for å betale for forskjellige deler av prosjektet.
ACER bidrar i tillegg med å koordinere arbeidet som gjøres hos reguleringsmyndighetene for energi (RME). Dette for å sikre at det så langt som mulig tas koordinerte og sammenhengende avgjørelser i alle statene om infrastruktur som krysser landegrensene. Slik at det i fremtiden kan skapes et velfungerende europeisk energimarked.
Tanken om å ha en regional regulator er ikke ny. Erfaringen i USA med deres Federal Energy Regulatory Commission er at man har fått økt konkurranse i markedet. Dette organet har langt flere kompetanser og makthjemler enn ACER. Det har skapt felles regler og anbefalinger i et energimarked som inkluderer mer enn 300 millioner innbyggere og som inntil nylig var dominert av lokale selskaper og interesser. Dette har bidratt til å frikoble produksjon av elektrisitet fra distribusjon, på samme måte som Norge har klart å få til.
Hva handler dette IKKE om?
Den tredje energimarkedspakken handler ikke om å skape energiunionen. Det er en strategi som først ble utviklet i 2015, seks år etter reglene Stortinget skal behandle denne uken. På samme måten skal ikke reglene fra den såkalte vinterpakken diskuteres i Stortinget. Denne forhandles det om nå i EU. Den vil på sikt endre på reglene fra 2009.
Reglene som derimot skal diskuteres, skaper for det første ingen forpliktelse om å bygge nye kabler over grensene. Dette ligger utenfor ACERs kompetanse og avgjørelsen av dette ligger hos eieren av nettverket. De fleste er eid av statlige selskaper, slik som er tilfelle med Statnett i Norge.
Reglene handler enda mindre om eierskap til fosser eller vannkraftsverk. Det er ingenting i reglene som gir EU, ESA eller ACER myndighet i disse sakene.
Den tredje energimarkedspakken vil heller ikke gi økt privatisering av elektrisitetssektoren i Norge, selv om pakken inkluderer regler for å skille kraftprodusent og nettselskap. Dette er allerede gjort i Norge. Som Zero formulerer det: «I realiteten betyr tredje energimarkedspakke at EU tilnærmet seg systemet vi har i Norden». I EU er den store majoriteten av kraftlinjer enten fullt ut eller for det vesentlige statseid.
Videre vil verken pakken eller ACER forplikte statene til å innta spesifikke energipolitiske standpunkt. Statene er ikke forpliktet til å opprette nye produksjonsstasjoner for strøm. Ei heller handler reglene om hvordan prisen på energi fastsettes – verken i engrosmarkedet eller sluttbrukermarkedet. Prisen på elektrisitet og gass i engrosmarkedet fastsettes i Norge av handel i NordPool – den nordiske og baltiske kraftbørsen. Det er ingenting i de nye reglene som tilsier en endring av denne situasjonen.
Sluttbrukerprisen gis landene i EØS en vid skjønnsmargin til å regulere selv. Dette vil fortsatt være en statlig oppgave etter en eventuell innføring av reglene fra 2009.
Motstanden mot ACER
Gjennomgangen ovenfor skulle vise at innføringen av den tredje energimarkedspakken neppe skulle innebære noen vesentlige endringer for Norges politikk. Det er derfor interessant å vurdere hvorfor motstanden er så sterk, særlig fra venstresiden i norsk politikk.
Motstanden er nok mye basert på hva som kan komme, snarere enn hva som konkret er foreslått. Det å overføre kompetanse til ACER uten å vite hvilke hjemler organet vil få i fremtiden, er et opplagt usikkerhetsmoment. EUs politikk på energifeltet er i kontinuerlig utvikling.
Venstresiden har lyktes i å tromme sammen en stor motstand på dette steget for å hindre at man senere går hele veien inn i en energiunion. Dersom hele Europa blir ett marked, er frykten at strømprisen skal bli den samme overalt og at norsk industri dermed mister det konkurransefortrinnet det er med billig kraft.
[rp4wp]
Samtidig er klimaeffekten av en slik energiunion beregnet til å være betydelig, ettersom man da kan få brukt mer av de delene av fornybar energi som – i motsetning til vannkraft – er vanskelige å lagre. Det vil bli mindre bortkastet energiproduksjon av dette, og derfor er store deler av miljøbevegelsen for dette – om enn med svært ulike begrunnelser. ZERO ønsker seg for eksempel ACER fordi en energiunion kan gi andre land tryggere tilførsel på strøm, som vil gi dem sterkere insentiv til å bygge ut sin egen fornybarsektor og å fase ut den forurensende kullproduksjonen.
Dette ligger imidlertid langt frem i fremtiden. Det ville derfor og i det hele tatt vært mer interessant å se på den såkalte Vinterpakken, som har foreslått langt større endringer. Særlig om krav til overgang til fornybar energi.
***
Merknad fra redaksjonen 22.03.2018
I en tidligere utgave av artikkelen ble det referert til det som ble hevdet å være Natur og Ungdoms holdning til ACER. Vi ble raskt gjort oppmerksom på at dette berodde på en misforståelse: Natur og Ungdom ikke har inntatt noe standpunkt til ACER. Hele passusen som refererte til Natur og Ungdom er derfor blitt strøket.
