Norsk Olje og Gass henter i sin «analyse» noen forutsetninger fra løse luften og gjør noen serviettregnestykker der det det mest tabloide tallet er at norske borgere angivelig må betale 52.000 kroner mer i året i skatt hvis oljeaktiviteten opphører. Det er så mange hvis og dersom bak dette tallet at man kanskje kunne ventet litt mer inngående kildekritikk fra VGs redaksjon, men la gå: Det ble en fin førsteside, en «snakkis» som kan sette dagsorden for samtaler folk i mellom.

Sånn sett er dette stuntet ganske sikkert allerede oppfattet som vellykket sett fra Norsk Olje og Gass’ side. I debatten som pågår om oljebransjens fremtid akkurat nå, er det nemlig en underliggende angst hos de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, om å få ansvar for oljesmellen. Oppslag av denne typen har en preventiv virkning med tanke på forslag eller tiltak som kan gå oljebransjen imot. Toppsjefen i Norsk Olje og Gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, bygger et slags forsvarsverk ved å spre lettvintheter og halvsannheter. Men det gjør ikke noe om man kutter noen svinger så lenge det bidrar til å sikre målet; å sikre norsk oljenæring politisk støtte.

La oss først se på de politiske forutsetningene bak Schjøtt-Pedersens regnestykke. I det mest dramatiske scenariet forutsettes at norsk oljevirksomhet stenges ned helt fra 2020. Dette vil angivelig gi et inntektsbortfall for staten på 140 milliarder kroner i året, tilsvarende 52000 kroner mer i året i skatt på oss alle. Det er ingen, ikke engang Rasmus Hansson eller Natur og Ungdom, som vil stenge ned norsk oljevirksomhet fra 2020. Det er mye mindre sjanse for at et slikt forslag skulle bli vedtatt av Stortinget enn det er for at monarkiet vedtas avviklet innen slutten på inneværende stortingsperiode. Dette vet selvsagt politiske ringrever som Schjøtt-Pedersen og hans assistenter. Norsk Olje og Gass skriver for øvrig selv at dette ikke er noe realistisk scenario.

Det er ikke, og vil ikke bli, noe politisk flertall for å stenge ned pågående lønnsom norsk oljeproduksjon. Det gir ingen mening å skru av Ekofisk. Den reelle diskusjonen om norsk petroleumssektors fremtid handler om hvor mye og hvor lenge det skal investeres i ny leting og ny produksjon. Problemstillingene er følgende: Er det etisk forsvarlig, politisk fornuftig og økonomisk bærekraftig å satse stort på prosjekter som skal ha sin inntjening fra 2030 og frem forbi midten av århundret?

De økonomiske betraktningene er selvsagt viktige i en slik vurdering. Norsk Olje og Gass opererer med en slags referansecase som skal gi staten 200 milliarder årlig fra oljesektoren frem til 2030. Det er omtrent like mye som inntektene vil være i 2015. Så måles to scenarier opp mot dette. «Nedstengningsscenariet» er naturligvis det mest dramatiske, men også helt urealistisk. Et scenario som kalles «stopp i nyinvesteringer» er mer verd å diskutere, men har ingen referanse til den viktigste faktoren bak statens inntekter fra petroleumssektoren: Den fremtidige prisen på olje og gass.