Når polariseringen blir så sterk, så forsvinner innestemmen. I kommentarfeltene hos Stopp Acer-folkene har det foregått et politisk gjørmebad der Ap-hatet vi har sett i ukens andre store sak har fått et sideløp. Det snakkes om landssvikere og forræderi. Det er sikkert gjort forsøk på å stagge verstingene, men skjellsordene tyter ut.

God offentlig samtale

Den eneste medisinen mot forsøplingen av den politiske debatten er å søke å få til en kunnskapsbasert offentlig samtale der mistilliten og mistroen som er oppstått blir kjempet tilbake, kvadratmeter for kvadratmeter. I praksis betyr dette at det må arrangeres seminarer, konferanser, kjøres studiesirkler, bygges og formidles kunnskap. Forskningsmiljøene må trekkes inn og fagbevegelsen er en nøkkel. Det må snakkes om kraftmarkeder og klimapolitikk, om teknologiutvikling og verdiskaping. En del av dette er søvndyssende og teknisk, men ACER-saken har vist at det ikke er nok å stole på at institusjonene tar hånd om dette. En propaganda-tegnefilm har i mange kretser større troverdighet enn NVE.

Bred enighet nødvendig

Poenget er følgende: Politikken på energi- og klimaområdet må være så godt forankret at hovedtrekkene står seg forbi regjeringsskifter og har bred folkelig oppslutning. Det er nødvendig for å nå klimamålene, men også for å sikre forutsigbarhet for aktører i næringslivet. Det skal investeres store penger for å ta kraften i bruk.

Dette betyr i sin tur at det trengs et bredt konsensus bak hovedlinjene i politikken. Enigheten må strekke seg fra godt ute i SV, via Arbeiderpartiet, ha med seg LO (i alle fall forbundene i privat sektor), MDG, Venstre, KrF, Høyre og store deler av Frp. Senterpartiet vil nok også gi seg med hvis partiet er i regjering, men ellers søke sammen med nullsum-spillerne i Rødt.

Basert på en bred enighet om hovedlinjene kan legitime interessemotsetninger håndteres på en sivilisert måte. Den mest iøynefallende er knyttet til striden mellom integrasjon i europeiske markeder gjennom kabler og rammene for den kraftforedlende industrien i Norge. Trolig kan man her si ja, takk – begge deler, hvis det er vilje til å møtes. Og hvis virkelighetsoppfatningen er noenlunde lik, så er det lettere å håndtere legitim uenighet uten å ende i polariserende konflikt med slamrende dører.

Den teknologiske utviklingen rundt oss går i rasende fart. Diskusjonen om en ytterligere kabel til Storbritannia vil for eksempel se annerledes ut når britene har kommet lengre i sin energiomstilling. Dessuten er det ikke sikkert at litt rimeligere kraft enn ellers i Europa er noe varig konkurransefortrinn den kraftforedlende industrien kan bygge på. Sol og vind er i ferd med å bli så billig at industriproduksjon kan bli flyttet til deler av verden der forholdene er aller gunstigst.

Politikken endrer seg også, og den utvikles i stor grad i Brussel. Norge har valgt å stå utenfor EU, men vi må likevel være med på debattene i sanntid – når de pågår og når rammene legges. Bare på den måten kan det sikres at norske interesser og synspunkter blir ivaretatt.

Den norske modellen

ACER-saken vil ganske sikkert bli drøftet mye i mange kretser de nærmeste ukene og månedene. For å unngå liknende konfliktnivå fremover, så må det altså drives en løpende offentlig debatt, alle interessenter må høres, fagbevegelse og arbeidsgivere må møtes, forskning og kunnskap må lyttes til – og mulige interessemotsetninger må håndteres og avveies. Det må bygges tillit.

Det lyder kanskje høystemt, men skal vi komme videre, så må vi altså helt enkelt finne tilbake til den norske modellen.