Denne bloggen er først og fremst en nyttårsutfordring til Civita, Agenda, Skaperkraft, Manifest Analyse og andre tankesmier: I 2015 bør dere arbeide mer med klima- og energispørsmål. Det trengs mer analyse, engasjement og kreativitet for å gi bedre svar på utfordringene klima- og energifeltet stiller oss overfor. Og det trengs innspill og ideer fra ulike politiske og ideologiske ståsteder.

Miljø- og klimaorganisasjoner driver mye utredningsarbeid, men det trengs mer og bredere engasjement for å løfte klima- og energifeltet inn i det virkelige sentrum av politikken – der hvor dette saksfeltet hører hjemme. Arbeidslivets organisasjoner – på begge sider – gjør også mye bra arbeid, men skjeler nødvendigvis til sine medlemmers ofte kortsiktige interesser. De politiske partiene lever i henhold til valgsyklusene. Å tekkes marginale velgere blir gjerne viktigere enn de lange linjer.

Det er mange grunner til at tankesmiene bør kaste seg over klima- og energifeltet med større appetitt enn man har sett til nå.

Tankesmiene kan operere friere enn arbeidslivets organisasjoner når næringsinteresser utfordres, og de har som oppgave å tenke lengre enn valgperiodene. Klima- og energi er langsiktig i sin natur. Det er komplekse politikkområder som berører nær sagt alle samfunnsfelt. Forskningsmiljøene leverer mye viktig kunnskap, men har en iboende treghet som tankesmiene kan kompensere for. De kan snu seg raskt. To store problemstillinger peker seg ut:

Kanskje kan man samles om en ny visjon, hovedtrekkene i en «grønn» fremtidsfortelling som det norske samfunnet kan stille seg bak. Det er ikke noe poeng å være enige om alt, men noen grunnleggende felles mål ville det være en fordel om det brede flertallet i Norge kan enes om. Klima- og energipolitikken skriker også etter et mye tydeligere politisk lederskap. Tankesmiene kan bidra til å gi politikken en klarere retning og derfor også gjøre det lettere for de politiske partienes ledere å peke ut veien fremover.

Allerede i 2015 vil det politiske Norge bli stilt overfor noen klima- og energipolitiske prøvelser med stor betydning.

På den innenrikspolitiske arena vil oljeprisfallet gi en svakere økonomisk utvikling enn man trodde for et år siden. Her vil det fort bli spørsmål om petroleumsnæringen skal gis drahjelp og støtte, eller om den skal få seile sin egen sjø mens de ikke-fossile delene av norsk næringsliv stimuleres.

På den internasjonale klimapolitiske arena skal Norge i likhet med alle andre land melde inn sine utslippsmål for perioden etter 2020 til FN. Norge har kanskje mer enn noen andre land lagt vekt på internasjonal kvotehandel som virkemiddel i klimapolitikken, men det er slett ikke gitt at dette vil være gangbart i et nytt globalt klimaregime. Arbeidet med den reformerte norske klimapolitikken må gis en strategisk retning som ikke handler om å slippe lettest mulig unna, men som legger føringer for overgangen til et nullutslippssamfunn.

Et fellestrekk ved kritikken mot den norske klimapolitikken, både hjemme og ute, er at innsatsen er utilstrekkelig. Det er ikke samsvar mellom virkelighetsbeskrivelsen som gis og handlingene som iverksettes. Det kan gjøres mer på en rekke områder.

Det er derfor også en oppgave for tankesmiene å komme med ideer for hvordan denne utilstrekkeligheten kan bøtes på, på alle politikkens områder.

Det er nok å ta av for alle som vil bidra konstruktivt på disse viktige politikkområdene.

Godt Nyttår!