Etter budsjettforliket i fjor kunne næringsminister Monica Mæland melde at regjeringa ville styrke Statkrafts investeringar med 10 milliardar kroner. Styrkinga skulle skje i form av 5 milliardar i kontantar og 5 milliardar i redusert utbytte til staten fram til 2018. I pressemeldinga som Mæland sendte ut heiter det at Statkraft no gis moglegheit til å vekse internasjonalt:

«Det internasjonale energibyrået (IEA) venter at vann- og vindkraft vil stå for mye av veksten i verdens kraftproduksjon fremover. Jeg ønsker at Statkraft skal ta del i denne utviklingen.»

Denne hausten fekk pipa ein anna lyd. I budsjettforliket mellom regjeringspartia, KrF og Venstre blei løftet om kapitalstyrking – heilt uventa – kasta over bord. I finanskomiteens budsjettinnstilling utdjupar samarbeidspartia vedtaket slik:

«Flertallet er enige om at Statkraft ikke tilføres 5 mrd. kroner gjennom reduserte utbytter for perioden 2016–2018, slik det er lagt til grunn i Prop. 40 S (2014–2015) og Innst. 108 S (2014–2015). F l e r t a l l e t viser til at det i Prop. 40 S (2014–2015) ble vist til at investeringene utenfor Norge innebar en annen risikoprofil og har vist varierende lønnsomhet. Dette er også illustrert ved nedskrivinger som reduserer utbyttegrunnlaget.»

Kva vil vi med Statkraft?

Budsjettforliket har sin pris. Onsdag sendte Statkraft ut ei børsmelding der selskapet informerte om at investeringsplanane no blir nedjustert. I all hovudsak er det havvindprosjekt i Storbritannia som blir skrota. Til DN 17. desember utdjupar konsernsjef Christian Rynning-Tønnessen det slik:

«Vi skrinlegger nå investeringer i havvind. Ikke forde de mangler utsikter til lønnsomhet, tvert imot er utsiktene svært gode, men fordi de er de mest kapitalkrevende. Det ville ikke være forsvarlig når vi ikke har en finansiell plattform til det».

Symbolikken er sterk. Få dagar etter at Paris-avtalen blei vedteke med skjerpa klimamål, fører eit norsk budsjettforlik til at Europas største produsent av fornybar energi må senke ambisjonane. Det er på tide at Stortinget stiller seg det heilt grunnleggjande spørsmålet: Kva vil vi med Statkraft?

Om svaret er at Statkraft først og fremst skal bidra til inndekning på norske statsbudsjett, er dagens eigarskapsmodell rasjonell nok. Men om målet er at Statkraft skal ekspandere internasjonalt, og ta mål av seg å bli viktig global fornybaraktør, er det behov for nye eigarar i tillegg til staten – som kan tilføre selskapet ny kompetanse og ny kapital.

Argumenta som blei brukt i 2000 for å børsnotere Statoil er ikkje utan relevans her. I innstillinga til Stortinget skreiv Stoltenberg-regjeringa mellom anna:

• Statoil er eit internasjonalt selskap som i fremtiden må styrke sine posisjoner i utlandet. Dette innebærer ulik risiko og gjør selskapet mer krevende å eie.
• Selskapet vil ved en introduksjon av flere eiere få tilsvarende forretningsmessige betingelser som konkurrentene.
• Introduksjon av flere eiere vil innebære en opprydding og klargjøring av statens ulike roller i petroleumsvirksomheten. Dessuten vil Statoils rolle som forretningsmessig aktør bli klarere, noe som vil kunne virke positivt inn på interne beslutningsprosesser og bidra til å gjøre selskapet mer effektivt.
• Statoil vil få økt fleksibilitet til å ekspandere sin virksomhet ved bruk av aksjer som betalingsmiddel. Statoil vil på en bedre måte kunne delta i konsolideringen som pågår i petroleumssektoren hvis dette vurderes som ønskelig.

Statkraft driv ein mangfoldig butikk – nasjonalt og internasjonalt. Om heile eller deler av selskapet skal på børs er ikkje gitt. Det kan vere gode argument for å skilje den nasjonale vasskraftaktiviteten frå den internasjonale satsinga. Sagt på ein annan måte: Ein kan kombinere børsnotering med offentleg eigde vasskraft i Noreg.

Utan å konkludere kva som er «riktig» modell, er utgangspunktet mitt enkelt:

Verda treng meir fornybar energi, og Noreg treng fleire industrielle bein å stå på. Når dagens eigarskapsmodell bidreg til at Statkraft senkar ambisjonane internasjonalt – og må droppe lønsame investeringar i fornybar energi– er det eigarskapet som må justerast. Ikkje ambisjonane.