Det dramatiske oljeprisfallet begynner å slå inn i økonomien.Norges oljeavhengighet kommer til syne. Tiden bør være inne for å utvikle et nasjonalt krafttak der de ikke-fossile delene av norsk industri og næringsliv gis kraftig stimulans, samtidig som den nasjonale klimapolitikken forsterkes.

Kanskje burde statsminister Erna Solberg sette ned en hurtigarbeidende kommisjon som kan komme opp med ideer som kan stimulere aktivitet i Norge, samtidig som det peker mot en klimariktig vekst og lavere CO₂-utslipp.

Fallet i oljemarkedene fører til at maktforholdene i verden endres og at oljeland og oljeselskaper mister både penger og makt. Fra klimaståsted er oljeprisfallet derfor en fordel, selv om lavere priser på kort sikt selvsagt kan gi stimulans til økt forbruk. Det er imidlertid nesten bare i USA at lavere oljepriser raskt gir vesentlig lavere priser for forbrukerne. I land hvor oljeprodukter er høyt beskattet eller subsidiert, så blir ikke utslagene så store. India og Indonesia er eksempler på land der subsidiene nå kuttes. Der bedrer oljeprisfallet statsfinansene. Annerledes er det selvsagt i land som Venezuela og Russland der minst 100 dollar fatet er nødvendig for å holde budsjettet i pluss. Midtøstens oljeprodusenter rammes også hardt.

De siste par ukene har det kommet nyheter på rekke og rad om hvordan selskapene tilpasser seg. Profitten faller, og den lave prisen gir vesentlig reduserte investeringsvolumer. Rystad Energy regner med at en oljepris på 70-80 dollar kan gjøre at planlagte investeringer for omkring 150 milliarder dollar blir lagt i skuffen i 2015. Selskapene leverer kuttplaner på løpende bånd.

Fra klimaståsted er også dette bra. Investeringer i fornybar energi vil fremstå som mer attraktivt enn usikre veddemål i olje og gass. Ingen vet om den lave oljeprisen vil vedvare. Det kan godt hende at en dyp dal nå erstattes av en ny boom om noen få år. Men så kommer klimapolitikken snikende. Med forsterket klimapolitikk og akselerert energiomstilling vil oljeetterspørselen utvikle seg langt mer negativt enn for eksempel IEA legger til grunn i sitt «new policy» scenario. Det betyr ikke at $60-70 nødvendigvis er den nye normalen. Men det betyr at det er uansvarlig hasard å legge til grunn at oljeprisen vil ligge stødig i spennet mellom $100-120, og kanskje gå enda høyere. Det er altså betydelig risiko her. Dette er ikke særnorsk, det gjelder hele den globale oljesektoren. Det gjelder oljeservice og relatert shipping. Aksjemarkedets håndtering av selskaper som Statoil, Gazprom og Seadrill de siste ukene tilsier at det kan bli mørkt i oljesektoren fremover.