Klimakrisen er en beslutningskrise. Man ser det gang på gang, på alle politiske nivåer.

Fredag demonstrerte Stortingets energi- og miljøkomite sin manglende evne til å sortere stort og smått, til å vise smidighet – til å levere den politiske varen som landet trenger. På Twitter foregikk det fredag kveld og lørdag et «blame-game», der talspersoner for de ulike partiene forsøkte å plassere ansvaret for fadesen hos motparten – som om det skulle gjøre inntrykk!

Slik behandlingen av klimameldingen i Stortinget nå står, fremstår alle partiene som tapere. De kan snu det bildet bare hvis de kommer seg tilbake til forhandlingsbordet og viser evne til å søke kompromiss, til å bli enige.

Det er tid for handling, ikke krangling og evige omkamper.

Klimapolitikken er langsiktig i sin natur. Derfor er det så viktig at politikken står seg forbi valg – det er så sterke motkrefter ute og går. Uklare signaler fra politikken legitimerer at gode tiltak kan treneres og at et fragmentert styringsverk fortsetter som før – der de burde ha kjent pusten fra det politiske lederskapet tungt i nakken. Det er gjennomføringsevnen det har skortet på i norsk klimapolitikk, ikke viljeserklæringene.

Ifølge informasjonen som er kjent i skrivende stund, var det ikke forhandlinger mellom de parlamentariske lederne før bruddet fredag. Det kjørte seg fast i komiteen, og så skulle det liksom være slutt med det. Det vil være svært skuffende om det ikke gjøres nye forsøk.

I mindretallsparlamentarismens tidsalder ville en fastkjørt forhandling blitt løftet opp et hakk – til de parlamentariske lederne i Stortinget. Det er mulig syv år med flertallsregjering har redusert stortingspolitikernes problemløsningskapasitet, men i denne saken er det nødvendig med lederskap og godt forhandlingshåndverk.

Ingen – absolutt ingen – av partiene er tjent med at hovedlinjene i klimapolitikken ikke er et politisk felleseie. Detaljer vil det selvsagt stå strid om, men uenighet om småting kan ikke stoppe et forlik. Derfor må partilederne og de parlamentariske lederne inn på banen for å rydde opp. Det går an å få det til. Uenigheten er ikke så stor, egentlig. Solide, erfarne og ansvarlige politikere som Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil kunne ordne opp i dette på kort tid – hvis de setter seg ned sammen og jobber for en løsning.

Å finne brede blokkoverskridende kompromisser i store politiske spørsmål er et av de viktigste fortrinnene i den skandinaviske politiske kulturen. Det er en viktig komponent i «den nordiske modellen» og et av skrytepunktene når norske og nordiske politikere i internasjonale fora forklarer de nordiske landenes suksess. Klimatrusselen forutsetter endring. Endring krever i sin tur at de politiske systemene leverer forutsigbarhet, stødige rammer og tydelige signaler – hvis ikke går det meste i stå.

Det er bare en ting å gjøre; glem fredagens fadese, gå i gang på nytt. Sorter smått og stort. Bli enige!