I morgen, 26. november, starter klimaforhandlingene i Doha. Rett før avreise skulle jeg ønske at jeg hadde Askepotts tre nøtter i bagasjen. Da vet jeg hva jeg ville ha ønsket meg.

Den første nøtta ville jeg brukt på å sikre en ambisiøs fortsettelse av Kyotoprotokollen. De landene som fortsatt sitter på gjerdet må bli med. Og de som blir med må melde inn ambisiøse forpliktelser til kutt. Dette gjelder også Norge.

Bak neste nøtt ville det gjemt seg mengder av milliarder dollar til klimafinansiering. Det er helt avgjørende med penger på bordet for å få til utslippskutt og tilpasning i fattige land. I tillegg er fremgang på dette området viktig for forhandlingsklimaet på de andre områdene. Hva man kommer frem til når det gjelder finansiering, vil fungere som en lakmustest på tillitsnivået i forhandlingene.

Til slutt må grunnen for en ny, ambisiøs og rettferdig avtale legges. Hittil har verdens land blitt delt opp i to grupper hvor de rike landene, de såkalte Annex 1-landene, har hatt flere forpliktelser enn utviklingslandene. Sannsynligvis vil den gjeldende oppdelingen opphøre siden "verden ikke ser ut som den gjorde i 1992", som ofte påpekes av flere av de rike landene. Når den nye arkitekturen lages er det avgjørende at de ulike lands forpliktelser ender opp med å gjenspeile landenes utslippsnivå, både i dag og de siste tiårene, samt deres økonomiske kapasitet.

Jeg vil ikke sette min lit til at miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og delegasjonsleder Henrik Harboe stiller i trikot og at tre nøtter skal dette ned i hodene på dem. Dressen bør tas med som vanlig og nøttene knekkes ved egen innsats. Dersom Norge melder inn ambisiøse mål til Kyoto samt legger mer penger på bordet til klimatiltak i fattige land, vil dette bidra til at tilliten mellom landene bedres og arbeidet med den nye, globale avtalen blir lettere.

Fremgangen i klimaforhandlingene er summen av hva alle landene gjør. Norge er ett av disse landene.