Dersom Donald Trump virkelig vinner presidentvalget, og han virkelig gjør det han har sagt, så øker sannsynligheten markant for at vi ikke når togradersmålet, skriver Kjetil Lund.
Donald Trump in Phoenix, Arizona 18th of June 2016.
For litt siden deltok jeg i et uformelt panel om hva som skjer med den internasjonale klimapolitikken dersom Donald Trump blir valgt til president i USA. Dette er en skriftlig versjon av slik jeg resonnerte.
Denne teksten går i sommerlett kåseristil. Det begynner ganske stringent, med ordentligetall og kildehenvisninger og sånt, men ender i rene håp og ønsker. Ikke ta det for seriøst. For ordens skyld, dette er ikke en Statkraft-analyse, dette er bare mine egne skriblerier en sommerdag.
***
Et startpunkt
Så startpunktet er at Donald Trump i alle år har hevdet at menneskeskapte klimaendringer bare er tull og tøys. Noe kineserne har funnet på for å svekke USA. Donald Trump sier han vil ta USA ut av Paris-avtalen, og dessuten demontere det som måtte være av nasjonal amerikansk klimapolitikk.
Trump er også imot annen miljøpolitikk. Den eneste skikkelige suksessen i internasjonalt miljøarbeid er så langt er at vi har lyktes med å ta vare på ozonlaget. Alle er godt fornøyd med det.
Dette utsagnet fikk nobelprisvinner i økonomi og blogger i New York Times, professor Paul Krugman, til å spørre:
Can the planet really be in danger because a rich guy worries about his hairdo?
Så jeg tenkte å ta på meg å svare på Krugmans spørsmål. En måte å tilnærme seg svaret på, er å si at sannsynligheten for at svaret er ja, er produktet av de tre faktorene:
Sannsynligheten for at Trump blir valgt til president
multiplisert med
Sannsynligheten for at om han blir valgt, vil han faktisk (klare å) gjøre hva han nå sier at han vil gjøre
multiplisert med
Sannsynligheten for at en eventuell demontering av amerikansk klimapolitikk, vil gjøre stor skade på verdens arbeid med å redusere utslippene av klimagasser.
La oss prøve å sette tall på de tre sannsynlighetene, en etter en.
Sannsynligheten for at Donald Trump blir valgt til USAs neste president
Det er fristende å si at sannsynligheten er 34 prosent.
Det er nemlig anslaget til vår tids statistikkgud, Nate Silver (akkurat nå, anslaget endres stadig).
Nate Silvers modeller har til nå predikert riktig utfall på det meste de har forsøkt seg på, inkludert utfallet i 49 av 50 delstater under presidentvalget i 2008 og samtlige 50 delstater i 2012.
Det vil si, fram til republikanernes primærvalg nå i vinter/vår. Utover høsten i fjor mente alle forståsegpåere, inkludert Nate Silver, at Trump kom til å implodere.
Men noe var nytt. Trump imploderte ikke, og Nate Silver ble med ett dødelig. Dette er sesongen da alle tar feil.
Synsing om hva som er nytt
Hva er det som er nytt? Hvorfor er det så vanskelig å lage anslag denne gangen?
Det første er nok at venstre-høyre-aksen (og til dels nord-sør-aksen) neppe gjelder i samme grad som før. Trumps appell er ikke først og fremst til tradisjonelle republikanske velgere. Hans appell er først og fremst til hvite menn i nedre middelklasse.
Deler av de tradisjonelle republikanske velgerne (og særlig det republikanske establishmentet) appellerer Trump ikke til. Til gjengjeld appellerer han til en del folk som vanligvis stemmer demokratisk. Sist, men ikke minst, mobiliserer han folk som vanligvis ikke stemmer ved valg. Oppslutningen om de republikanske primærvalgene var i år høyere enn noen gang.
Med så mange utradisjonelle bevegelser er det vanskelig å gjøre anslag.
Dette er ikke bloggen for å analysere strømningene som nå går gjennom vestlige demokratier fra nedre høyre og opp. La meg likevel kort anbefale to artikler (av to konservative amerikanske skribenter) som jeg mener godt beskriver Trump-fenomenet:
I artikkelen Trump and the Rise of the Unprotected peker Peggy Noonan (tidligere taleskriver for president Ronald Reagan, nå spaltist i The Wall Street Journal) på at den store skillelinjen ikke lenger går mellom høyre og venstre i politikken, den går mellom «the protected» og «the unprotected». Det tror jeg er en observasjon med mye forklaringskraft.
Den andre artikkelen er The Great Republican Revolt av David Frum (tidligere taleskriver for president George W. Bush og nå redaktør i The Atlantic). Den starter slik:
"The angriest and most pessimistic people in America are the people we used to call Middle Americans. Middle-class and middle-aged; not rich and not poor; people who are irked when asked to press 1 for English, and who wonder how white male became an accusation rather than a description."
En neste grunn til at dette valget er vanskelig å forutsi, er at begge kandidatene er mislikt av mer enn 50 prosent av befolkningen.
Det betyr at mange vil stemme (eller ikke stemme) like mye av antipati mot den ene som av sympati for den andre. Vanskelig å lage anslag da.
En tredje er at Trump er så uforutsigbar. Gang på gang sier han ting som ville vært en skandale om en annen politiker sa det, og du tror han skal dippe på meningsmålingene. Men han gjør det ikke.
Så ikke avskriv Donald Trump. Dette er sesongen da alle tar feil.
The case for Hillary
Likevel er det mest sannsynlig at Hillary Clinton vinner.
Standardargumentet er demografi. I presidentvalget i 2012 vant Mitt Romney gruppen «hvite menn» klart. Obama vant alle andre grupper og vant valget klart. Det er ikke lenger nok å vinne «hvite menn» for å bli president i USA.
Dessuten er Trumps styrke også hans svakhet: Jo sterkere (om du vil, mer vulgært) han appellerer til sin flokk, jo mer støter han også fra seg alle andre grupper. (For en teori om at det faktisk er mulig å vinne med Trumps strategi, se denne artikkelen fra The Upshot.)
Valgkamper krever disiplin, men Trump er udisiplinert. Alle andre kandidater appellerer mest til sine egne i primærvalgkampen. Så snur de om og vender seg mot sentrum. Hillary Clinton er i ferd med å gjøre det.
Lite tyder på at Trump kommer til å endre seg. Dette er sånn han er. Fornærme folk og si ville ting på impuls har han holdt på med hele livet. Gang på gang surrer han bort muligheten til å forme situasjoner til sin fordel, ved å si eller twitre rabiate ting.
Det kan også bli et pengespørsmål på oppløpssiden. Hillary samler inn mye mer penger enn Trump, og Trump er nok ikke riktig så rik som han vil ha det til.
Er det ikke også usikkerhet rundt Hillarys kandidatur? Joda. Det er påfallende liten entusiasme rundt hennes kandidatur.
Men om det er én ting Trump og Clinton har felles, er det alle har sterke meninger om dem allerede. Høyresiden i USA har i 30 år forsøkt å beskylde Clinton for alt mellom himmel og jord.
Så de som ikke liker Hillary, liker ikke Hillary. Det skal mye til at mange vil endre sitt inntrykk av henne nå.
Ok, nok av min synsing, la oss se på tallene. Nettstedet Realclearpolitics sitt gjennomsnitt av alle meningsmålinger viser nå en ledelse til Hillary med rundt 5 prosentpoeng.
La oss likevel være sjenerøse med Donald en sommerdag og gi ham 40 prosent sjanse for å vinne presidentvalget i USA i november.
Sannsynligheten for at president Donald Trump vil demontere amerikansk klimapolitikk
I sin første store energi- og klimatale, som (av alle steder) ble holdt i North Dakota Petroleum Council, den 26. mai i år, sa Donald Trump at han i løpet av sine første 100 dager som president ville
"..Cancel the Paris agreement..",
.."stop all payment of U.S. tax dollars to global warming programs" og
"..rescind all the job-destroying Obama executive actions including the Climate Action Plan."
I intervju med Fox News’ Chris Wallace i oktober 2015 sa Trump at han ville legge ned hele Environmental Protection Agency (EPA). EPA er en blanding av vårt Klimadepartement og Miljødirektorat.
Si hva du vil om Trump, men han gir klare meldinger.
Men vil han gjøre det han sier? Vi vet ikke. Dette er en mann som skifter sine politiske posisjoner daglig.
Det som er klart, er at han som president vil ha ganske sterke fullmakter. Paris-avtalen ble formulert tilstrekkelig løst til at president Obama kunne slutte USA til den uten Kongressens godkjennelse. Men det innebærer også at en ny president kan trekke USA ut.
Obama-administrasjonen har imidlertid prøvd å gjøre det mest mulig krøkkete for en ny president å reversere det som er oppnådd i klimapolitikken.
En utmelding av Paris-avtalen må varsles ett år på forhånd, og deretter må man vente i tre år. Det betyr at president Trump må vente til sin eventuelle andre periode før han kan effektuere en utmelding.
Dessuten består internasjonal klimapolitikk av mer enn Paris-avtalen. Vi har nå et helt lappeteppe av bilaterale, trilaterale og multilaterale avtaler om alt fra investeringer i fornybar energi, til ikke lenger å finansiere kullkraft gjennom Verdensbanken, til avtaler om reduksjon av HFC-gasser.
En sikker måte president Trump vil ha langvarig negativ påvirkning på den nasjonale klimapolitikken, er ved å utnevne konservative høyesterettsdommere. USAs høyesterett har allerede satt Obamas flaggskip i klimapolitikken, The Clean Power Plan, på hold. Får president Trump utnevne etterfølgeren etter nylig avdøde Antonin Scalia, blir den kjennelsen trolig stående.
Hvorvidt president Trump vil lykkes med å strupe EPA, vil avhenge av hvem som har flertallet i Kongressen etter valget. Men dersom Trump blir valgt til president, er det rimelig å anta at republikanerne også beholder flertallet i Kongressen.
Men vil han gjøre det selv om han kan? Avvikle all klimapolitikk? Det vil være å risikere et forferdelig ettermæle. Og han vil møte massiv motstand, også fra moderate republikanere.
Så realiteten er at vi vet ikke. La oss si at det er 50-50. 50 prosent sannsynlig.
Sannsynligheten for at en demontert klimapolitikk vil ødelegge internasjonalt klimaarbeid
Denne er fryktelig vanskelig å kvantifisere. La oss argumentere litt fra begge vinkler:
Mye vil holde fram. Tenk deg at du er en næringslivsleder som tar langsiktige investeringsbeslutninger, for eksempel i fornybar energi. I tillegg tror du kanskje at på sikt vil verden tillate veldig lite utslipp av klimagasser. Kommer du til å endre ditt langsiktige markedssyn på grunn av fire år med president Trump? Neppe.
Kostnadene i sol og vind og batteriteknologi kommer nok til å fortsette å falle (om enn kanskje noe saktere) selv med president Trump.
På politisk nivå vil også mye holde fram: EU kommer ikke til å reversere sitt mål om 40 prosent kutt innen 2030 på grunn av president Trump. Kina kommer ikke til å endre sine mål om å 20 prosent fornybar kraft i 2030. Kinas klimapolitikk er drevet mye av et innenrikspolitisk behov for å redusere forurensningen i de store byene. Det vil ikke endre seg med Trump.
Likevel vil nok en president Trump som tar USA ut av Paris-avtalen, forårsake stor skade.
Husk at i mange land er klimapolitikken skjør. Svært skjør. Noe av det virkelig positive med bottom-up-prosessen fram mot Paris var at i mange land ble det for første gang etablert en samtale om klimapolitikk. Hva kan og bør vi gjøre? De fleste land har nå forpliktet seg til å gjøre noe.
Men det er svakt fundert mange steder. Mange land med store utslipp står overfor mer presserende oppgaver. Tenk deg at du er politisk leder i Indonesia, med alt det landet står oppe i. Mange rundt deg vil da si til deg at de der miljøgreiene får vente litt, nå må vi få opp veksten. Hvis de i tillegg kan peke på at verdens største økonomi har avsluttet klimapolitikk, hvordan skal du da klare å forsvare din?
Tilsvarende vil gjelde i land etter land.
Til og med i Europa vil det merkes. Hver gang progressive land prøver å øke de europeiske ambisjonene, møter de motstand fra de østeuropeiske landene med Polen i spissen. Pakker USA sammen klimapolitikken, vil Polen et al ha et voldsomt trumfkort i rundene framover.
Så amerikansk lederskap betyr mye.
Nøkkelen til Paris-avtalens suksess ligger nettopp i dens potensiale til å sette verden i en positiv spinn der mer klimapolitikk leder til mer grønn teknologisk utvikling, som igjen leder til mer lavkarbon-investeringer, som igjen gjør det lettere å stramme til klimamålene ytterligere, og videre rundt og rundt. Artiklene 4.3 og 4.9 i avtalen om at land skal stramme til ambisjonene hvert femte år, er her sentrale.
Hvordan disse vil bli fulgt opp, vet vi ikke i dag. Men hopper USA av, vil første innstrammingsrunde, som starter nå snart, neppe bli fulgt opp skikkelig fra andre land heller. Det vil i sin tur virke inn på investeringene, og det blir mindre sannsynlig at vi kommer i den positive spinnen.
La oss si at et amerikansk farvel til Paris-avtalen gir 25 prosent høyere sannsynlighet for at verdens samlede klimaarbeid faller sammen, definert som at vi ikke når togradersmålet.
Det er mulig jeg nerder denne teksten helt til nå, men skal en slik sannsynlighet gi mening, må den nesten knyttes til den «opprinnelige» sannsynligheten for å nå togradersmålet. Den vet vi strengt tatt ikke. Basert på Fawcett et al sin artikkel "Can Paris pledges avert severe climate change?" (2015) har jeg likevel grovt satt den til 30 prosent. (Jeg tror de fleste forskere vil sette sannsynligheten lavere enn det, men det orker jeg bare ikke nå i ferien).
Da blir den reduserte sannsynligheten for å nå togradersmålet med president Trump i full sving:
Siden det var slik vi startet, må vi nesten også ta med sannsynligheten for at svaret på Paul Krugmans spørsmål er ja. Gitt der vi står nå, før Trump er valgt, og før vi vet hva han vil gjøre som president, og ikke minst gitt vår sinnrike og grundige analyse over, har det da følgende betingede sannsynlighet:
(1) 40 prosent (for at Trump vinner valget)
multiplisert med
(2) 50 prosent (for at han vil gjøre det han sier)
multiplisert med
(3) 7,5 prosent (redusert sannsynlighet for å nå togradersmålet hvis president Trump gjør det han sier at han vil gjøre)
=
1,5 prosent økt sannsynlighet for at
our planet really is in danger because of one rich guy's worries about his hairdo.
Men det er jo nesten ingenting, tenker du kanskje.
Det er for så vidt riktig. Og det er to grunner til det:
Den ene er at dette ikke er den absolutte sannsynligheten for at our planet is in danger, men den økte sannsynligheten relativt til den kursen vi allerede er på (regnestykket som ble til 7,5 prosent over). Og siden sannsynligheten for at det går bra allerede er nokså lav, skal det mer til å redusere den ytterligere.
Den andre er at dette er en betinget sannsynlighet etter en lang kjede av sannsynligheter som alle er maks 50 prosent sannsynlige. Da ender du opp med et lavt tall. Det er tilsvarende som at sannsynligheten for at du bare slår 1 eller 2 på terningen mange ganger på rad, er veldig liten.
Ok, nok nerderier nå. Det sentrale her er poenget over at dersom Donald Trump virkelig vinner valget, og han virkelig gjør det han har sagt, snakker vi altså om en markert høyere sannsynlighet for at vi ikke når togradersmålet.
Er dette en seriøs analyse? Vel, ikke veldig. Det å operere med sannsynligheter på 1,5 prosent i spørsmål som dette, er bare tull.
Jeg tror likevel at analysen neppe hadde blitt mye bedre av å ta på seg langbukse, bygge en modell i et komplisert dataprogram og til slutt sette på en fin logo på dokumentet. Realiteten er at vi i dag vet for lite til å lage presise anslag.
Men det som synes helt sikkert, er at om du er opptatt av klimapolitikk, bør du stemme på Hillary Clinton.
Hva kan vi vente om Hillary Clinton blir president?
Da kan vi vente at USA vil stå ved sine internasjonale forpliktelser og holde fram med lederskapet fra de siste åtte årene. Hillary kommer heller ikke til å utnevne en reaksjonær høyesterettsdommer. Og da er det grunn til å tro at en revidert versjon av the Clean Power Plan kommer på skinnene.
Men kan vi vente at sannsynligheten for at vi når togradersmålet, øker med Hillary?
Skal det skje, snakker vi trolig om en skikkelig CO₂-skatt i USA. En CO₂-skatt som er såpass høy at den drar innovasjonen og investeringene i det dynamiske amerikanske næringslivet kraftig i retning lavere utslipp. (Og som dessuten over tid også fungerer som modell for mange andre land i verden).
En nerdereferanse her: I artikkelen "Probabilistic cost estimates for climate change mitigation" anslår Rogelj et al at "imposing a carbon price of about US$20 tCO₂e‾1 in our model would increase the probability of staying below 2°C to about 50%, and carbon prices of more than US$40 tCO₂e‾1 would achieve the 2°C objective with a probability of more than 66%."
Men hvor sannsynlig er det? Vel, ikke veldig. Riktignok litt mer dersom demokratene vinner tilbake flertallet i begge kamrene i Kongressen, men det er igjen nokså usannsynlig….
Men det er jo lov å håpe.
I begge tilfeller, både med og uten demokratisk flertall, er mitt beste råd til Hillary å strekke seg langt, ja lengre enn langt, for å forsøke å bedre samarbeidet mellom demokrater og republikanerne. Der ligger trolig nøkkelen til Hillarys eventuelle storhet som president.
Og veien dit går gjennom å få på plass en stor skattereform.
Eit draumkvede
Så i mitt drømmescenario er noe av det første Hillary Clinton gjør etter å ha blitt sverget inn som USAs 45. president en kald januardag 2017, å be om et møte med den republikanske Speaker of the House (eventuelt da minoritetsleder) Paul Ryan.
Møtet finner sted på Paul Ryans kontor i Kongressen. President Hillary Clinton ber om at det bare er de to til stede. Ryan aksepterer. De setter seg, Ryan slår i ein kopp te til president Clinton. Siden begge er litt høgstemte, velger de å ta møtet på nynorsk:
President Hillary Clinton: Takk. Og takk, Paul, for at du fann tid til en prat på så kort varsel.
Paul Ryan: Madame President, det skulle berre mangle.
President Hillary Clinton: La meg gå rett på sak. Eg vil gjerne at vi to samarbeider om ein stor skattereform.
Han smiler.
President Hillary Clinton (smiler også): Skattesystemet vårt treng ei full overhaling. Du veit det, eg veit det. Alle veit det.
Så før du avviser meg, høyr meg ut. Her er kva eg tilbyr deg: Eg tilbyr deg ein skattereform som reduserer skatten for store deler av amerikansk næringsliv. Særleg for små og mellomstore bedrifter, dei som du – med rette – kaller ryggraden i den amerikanske økonomien.
Alt anna enn ein provenynøytral skattereform vil vere uansvarleg. Vi treng kvar krone (..eh.. dollar) framover for å finansiere infrastruktur og forsvaret og betale gjeld og mykje meir.
Men høyr, eg kan gå med på ein skattereform med netto skattelette. Den samla skatteletta kjem til å vere heilt marginal, maks 1 milliard dollar. Men det vil vere nok til at du får fortellinga du treng for å gjere dette til ein politisk siger. Du kjem neppe til å få eit liknande høve i ditt politiske liv.
I tillegg til opprydding og tetting av skattehol, er det berre to ting eg vil ha tilbake. Dei er til gjengjeld absoluttar.
Den første er ein karbonskatt på eit skikkeleg nivå, og utan ein bråte unntak. Eg vil kort og godt ha ein karbonskatt som virker. Og den skal automatisk strammast inn i åra framover.
La oss vere opne med kvarandre: Klima er ei sak der de som parti kome heilt feil ut. Det eg tilbyr deg, er eit høve til å redde dykk inn att på klimasaken på ein lite synleg (og audmjukande) måte ved at det skjer i ly av ein brei skattereform.
Den andre absolutten min er å endre reglane for skatt på kapitalinntekt og særleg det som på engelsk heiter capital gains treatment of carried interest.
Nei, vi skal ikkje gjere USA om til eit skandinavisk sosialdemokrati. Men også hos oss handlar skatt om meir enn berre å finansiere felles oppgåver. Vi amerikanarar liker ikkje å betale skatt, men også hos oss er skattesystemet ein del av det som bind oss saman som nasjon, om enn i irritasjon.
Men limet er i ferd med å rakne. Og slik skattesystemet vårt nå er utforma, fungerer det snarare som løysemiddel enn lim.
Den økonomiske ulikskapen vi har late utvikle seg - og som desse ordningane bidreg til - kan ikkje få halde fram. Bølga som skapte Trump, er ikkje over. Neste gong kan ho slå over oss endå hardare. Og vi to har eit felles ansvar for at limen held og det ikkje skjer.
Når vi nå først er i gang, la oss også gå gjennom politikken i dette. Og la oss fortsatt vere opne med kvarandre.
Kan hende klarer du ikkje å få med med dine folk på å eit skattekompromiss med meg, sjølv om du prøver. Mange vil nok hevde at eit det vil gje meg ein stor politisk siger. Eit stykke på veg vil det vere rett. Men ein slik analyse er likevel for enkel:
For det første er realiteten at det etter 12 år med demokratisk president kjem det om fire år til å være ein veldig sterk gravitasjon mot eit skifte uansett. Uavhengig av korleis eg gjer det i denne jobben. Uavhengig av saker og argument.
Valet du og republikanerane må ta, er om de fire år frå nå er best tente med ein profil som seriøse brubyggjar. Eit parti som vil noko med Amerika.
Eller er de best tente med fire nye år der de blokkerer alt de klarer blokkere, same om det er rett eller galt? Dette er vurderingar de må gjere sjølve, men eg vil tru at de då risikerer å fortsette ferda mot å bli eit smalt parti for kvite sinte menn.
Og så ein ting til slutt, Paul. Og det er når alt er sagt og gjort, og så har vi også ei plikt til å tenke på kva som er rett å gjere, uavhengig av politisk spel. Landet vårt har ein flott tradisjon for det.
Den plikta ligg tyngre på oss to meir enn på nokon andre. Derfor dette møtet nå. Du og eg må vere dei vaksne i rommet. Viss ikkje vi to er det, kjem ingen andre til å vere det.
Du er ein god mann, Paul Ryan. Eg tilbyr deg ein skattereform som reduserer skattane for næringslivet. Og eg tilbyr deg ein klimapolitikk vi kan vere stolte av. Som vil sette næringslivet vårt på kurs mot ei lågkarbon framtid. Tenk i det minste over det.
Paul Ryan: Eg høyrer deg, Madame President. Og takk for at du er så open og likefram med meg. La meg snakke med mine folk først, og kome tilbake til deg.
President Hillary Clinton: For all del. Snakk med dine folk. Ring meg tilbake om nokre dagar.
Paul Ryan: Will do, Madame President.
Noen dager senere, i The Oval Office. President Hillary Clinton sitter bak skrivebordet, fordypet i en bunke papirer. Det banker på, en sekretær kommer inn.
Sekretæren: Madam President, jeg har speaker/minoritetsleder Paul Ryan på tråden.
President Hillary Clinton: Fint, sett han over. - Hallo Paul.
Paul Ryan: God formiddag, Madam President. Det gjaldt samtalen vår for nokre dagar sidan.
President Hillary Clinton: Ja
Paul Ryan: Eg har snakka med mine folk. Vi er med.
Press og trusler førte frem for en fossilkoalisjon ledet av USA: Avstemning om det banebrytende rammeverket for utslippskutt i global skipsfart blir utsatt med et år.
Denne ukens fem utvalgte: Kinas klimamål skuffer, Sverige bommer helt på sine, Brasil tar initiativ, kloden er i dårlig form og klimatilpasset sopp blir farligere for helsen.
