«Ung og naiv» kalte Scott Wagner, republikansk guvernør-kandidat i Pennsylvania, en jente da hun stilte ham et spørsmål om klima. Wagner er ikke den eneste med denne innstillingen overfor unge. For samtidig som unge ofte blir omtalt som fremtidens ledere, står de uten reell innflytelse på fremtiden.

Dette er spesielt synlig i klimasaken og på FNs klimaforhandlinger, COP. Her blir ungdom av mange sett på som støy i forhandlingskorridorene. Det er de unge som roper i gangene og demonstrerer mens forhandlere haster forbi til lukkede møter. For selv om det for så vidt er forståelig at forhandlere ønsker å sitte i ro og fred og gjøre jobben sin, er ungdom en helt sentral del av klimaforhandlingene og klimapolitikken.

Dette av flere grunner. Ungdom kan bidra med å presse forhandlingene i en mer ambisiøs retning, for eksempel gjennom demonstrasjoner, debatter, nyhetsoppslag og sosiale medier. Den rollen brukes allerede, til tross for varierende resultat. Men ungdom har en mye viktigere rolle enn som så. Det er nemlig de som skal gjennomføre det grønne skiftet – og leve med klimaendringene vi nå låser oss til.

Derfor er det egentlig påfallende hvor lite innflytelse ungdom har på prosess og politikk. Her er ungdom en kilde til inspirasjon, ideer og ikke minst hjelp og ressurser. Likevel, når man først fokuserer på ungdom, resulterer det sjeldent i praksis til noe mer enn fine taler og bilder.

Ungdommen taler for døve ører

For til tross for at man har en egen Youth and Future Generations Day på forhandlingene, har man ikke aktivt inkludert ungdommen. Her kommer UNFCCCs Executive Secretary inn og taler, tar bilde, svarer på et par spørsmål, og går igjen. I forhandlingene får en representant for unge (YOUNGO) blant annet en sjanse til å tale i plenum. Problemet er bare at det sjeldent prioriteres av forhandlere eller beslutningstagere. Når de unge taler her er det nok en tale som ikke betyr noe konkret for forhandlingene.

Jeg vil påstå at tiden siden jeg ble født i stor grad har gått med til å snakke og diskutere fremfor å implementere: FNs klimakonvensjon ble vedtatt i 1992 og siden 1995 har man hatt årlige COPer. Likevel sikter vi mot utslippsrekord i 2018 og 3°C oppvarming i 2100.

Det har heldigvis ikke stått helt stille i løpet av de siste 26 årene. På den tiden har vi gått fra å diskutere om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, til å diskutere konsekvensene og hvordan vi kan stoppe dem, til å så smått begynne på omstillingen. Men det går fremdeles alt for tregt.

På årets COP, COP24, så vi heldigvis en endring. Inn kom Greta Thunberg fra Sverige: 15 år og klimaaktivist. Hun ble invitert til samtale med FNs generalsekretær Antonio Guterres. Til pressekonferanser og debatter. For en gangs skyld var det blitt attraktivt å ha med seg en ungdom på møter.

Ungdomsdelegater et viktig steg på veien

Også i den nordiske paviljongen har ungdom fått mer plass. Etter å gradvis fokusere mer på ungdom de siste årene har man i år virkelig inkludert, og inkorporert unge i programmet. Her er ikke ungdom lenger noe man har med kun for å oppfylle et krav, men noe som er tenkt inn i hele prosessen. Nordiske ungdomsdelegater og andre unge på COP er invitert til dialog med ministre, til debatter, til å holde innlegg og til å bidra på sosiale medier. Men utover de nordiske landene er det fremdeles få land som har egne ungdomsdelegater. Og blant de som har det, er det igjen få som faktisk bruker disse til noe mer enn et ekstra «badge».

Derfor har vi behov for flere offisielle ungdomsdelegater – som er godt inkludert i delegasjonen. Samtidig må unge inkluderes i flere arrangementer. Jeg kan love dere at det vil bli mer interessant og gøy å høre på! Men selv om man inkluderer unge i arrangementer er det et viktig sted som mangler: Forhandlingsbordet. Så lenge ikke forhandlerne i tilstrekkelig grad tar hensyn til unge menneskers behov, bør unge være til stede under forhandlingene for å sikre at sine interesser blir hørt og tatt hensyn til. For selv om ikke alle grupper skal representeres i alle fora til enhver tid, bør man sikre representasjon fra grupper som rammes spesielt av konsekvensene. I klimaforhandlingene og klimapolitikken burde derfor ungdommen i større grad inkluderes. Vi har nemlig ikke tid til å vente til dagens unge er 50.

Heldigvis, med Greta Thunberg har vi fått noe som jeg sjeldent har sett før: Ungdom har blitt inkludert i samtalene og fått delta på møtene. Ungdom har blitt bedt om å snakke der voksne, og til og med viktige ledere, er til stede. Nå gjenstår det å se om vi har kommet så langt man faktisk også vil lytte til de unge. Det vil de fleste beslutningstagere ha godt av. For om det å være ung og naiv betyr at man vil redusere risikoen for dramatiske klimaendringer, og jobbe for å nå minst mulig oppvarming, tror jeg vi alle skal prøve å være litt mer naive.