Tirsdag 9. oktober var det igjen gledestårer å se i en rettssal i Nederland. Urgendastiftelsen og bortimot 900 private nederlendere vant sin sak mot den nederlandske stat. Første gang saksøkerne vant var 24. juni 2015. Da fikk de medhold for sitt krav om at regjeringen skulle trappe opp sine klimatiltak i samsvar med hva landet har forpliktet seg til gjennom ulike konvensjoner og sitt eget lovverk. Da var det jubel og dans i rettssalen i Den Haag, og han som hadde arbeidet med emnet i ti år, advokaten Roger Cox, kunne ikke holde tårene tilbake da dommen ble lest opp.

Jeg var en av de nesten 900 med-saksøkere. Da jeg fikk høre om Urgenda-stiftelsen og dens «crowdfunding» for en klimarettssak mot staten, forsto jeg straks at denne saken bør man støtte. Nå føler jeg en stor glede over at mitt bidrag ser ut til å bære frukt.

Søksmålet

Stiftelsen Urgenda arbeider for å få fart på bærekraftig utvikling og innovasjon i Nederland, i samarbeid med bedrifter, det offentlige, private organisasjoner og enkeltpersoner. Urgendas direktør, Marjan Minnesma, er organisasjonens strålende frontfigur med sin myndige, men samtidig muntre stil.

I november 2012 ba stiftelsen statsministeren om å sørge for at den nederlandske stat skulle foreta alt som er nødvendig for å sørge for at utslippene av klimagasser i landet i 2020 faktisk skulle bli redusert med 40 prosent i forhold til utslippene i 1990. Svaret kom fra statssekretæren for infrastruktur og miljø. Hun påpekte at klimaproblemet er en verdensomspennende sak, som først og fremst trenger internasjonal handling. Hun mente det ikke var hensiktsmessig å «gå altfor langt forut for troppene» hvis det fører til redusert velferd og at bedrifter forsvinner. Altså ingen handling.

Da fikk Urgenda nok. Stiftelsen mente at regjeringen ikke tok klimaproblemet seriøst, og saksøkte staten, med støtte fra de 900 privatpersoner. Sin inspirasjon fikk den fra boken Revolutie met Recht (Revolusjon med rett), hvor advokat Roger Cox argumenterer for at nederlandsk rett samt internasjonale forpliktelser byr på tilstrekkelig med muligheter til å tvinge staten til å foreta klimatiltak.

I 2015 ble staten dømt til å redusere landets klimautslipp med minst 25 prosent i forhold til 1990. Staten aksepterte pålegget, men anket saken på prinsipielt grunnlag.

9. oktober kom altså dommen i ankesaken. Domstolen uttalte at klimaendringer er en stor trussel og at staten har en plikt til å sørge for at de nederlandske utslippene blir redusert så fort som mulig. Den baserer sin dom på to artikler i den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Urgenda-direktør Marjan Minnesma felte gledestårer da dommen ble uttalt. «Det kunne ikke vært bedre», sa hun. «Dommeren var superhard. Hun støttet alle våre punkter. Staten ble feiet vekk!»

Publikum i salen jublet, enda en gang.

Blir dommen stående?

Hva så? Staten, ved miljøministeren Wiebes, sier at den godtar innholdet i dommen, men ikke prinsippet. «Det handler ikke om klimapolitikk», sier han. «Jeg vil ha svar på det fundamentale spørsmålet om det er legitimt for en uavhengig domstol å felle dom over en regjerings politikk, og på den måten endre den politikken. Vi skal nå sette oss inn i dommen med hensyn til en eventuell anke til Høyesterett.»

I mellomtiden skal staten følge opp det som domstolen har beordret, å redusere klimagassutslippene med minst 25 prosent i forhold til 1990. I følge de nyeste studiene til det nederlandske Planbureau voor de Leefomgeving (The Netherlands Environmental Assessment Agency) skal det være mulig.

Vil Nederland lykkes med utslippskutt?

Akkurat nå har Nederland redusert sine klimagassutslipp med 13 prosent i forhold til 1990. Dermed inntar landet 20. plass i rekken av 28 EU-land. I nesten 30 år har CO₂-utslippene i Nederland ikke gått ned.

Likevel skjer det ting. Stadig flere vindparker bygges, gamle kullkraftverk blir stengt, boliger blir bedre isolert og gasskranen stenges for første gang i boliger og bedrifter. Nederland har en omtrent like lang historie med gassutvinning som Norge med sin petroleumsproduksjon. Men det spørs om dette er nok.

«Hvis vi likevel ikke klarer å nå utslippsmålene, bør vi tenke på nye tiltak», sier Marjan Minnesma. «For eksempel redusere maks hastigheten på riksveier.» Hun legger til at hvis staten ikke gjør nok, kommer hun helt bestemt til å forsøke å tvinge staten ved hjelp av tvangsmulkter. «Og de skal være svært høye. Da blir det antagelig billigere for staten å stenge enda en kullsentral.»

Betydningen av dommen

Dommen i Urgenda-saken i 2015 var visstnok første gang i verden at miljøaktivister vant en rettssak mot en stat med krav om større klimakutt. «Ankedomstolens kjennelse er en advarsel til alle regjeringer. De må handle nå, eller så vil de bli stilt til ansvar», sier Marjan Minnesma.

Vi får håpe at den nederlandske dommen kommer til å støtte det norske klimasøksmålet.

Til slutt

Det som gleder meg opp i alt dette, er at vi møter så utrolig fornuftige, flotte mennesker på klimaforkjemperes side: Marjan Minnesma, Roger Cox, dommerne i Den Haag. De tar det som en selvfølge at vi skal gjøre alt vi kan for å spare menneskeheten og hele naturen for klimakatastrofer. Mennesker som ser at saken langt overgår alle andre hensyn i sitt alvor. Måtte de vinne!

Til slutt et sitat som jeg ikke husker opphavet til, men som klimaforkjempere alle føler er sant:

«I feel that history shows that the Good always wins over the Evil. Maybe not always in the short term, but always in the judgement of later generations. It is them we should have in mind. And for me the most important issue now is the rescue of our common climate.»

Og det er vel helt innlysende at vi her i Norge bør støtte det norske søksmålet så godt vi kan.