Tirsdag
9. oktober var det igjen
gledestårer å se i en rettssal i Nederland. Urgendastiftelsen og
bortimot
900 private nederlendere vant sin sak mot den nederlandske stat.
Første gang saksøkerne vant var 24. juni 2015. Da fikk de medhold
for sitt krav om at regjeringen skulle trappe opp sine klimatiltak i
samsvar med hva landet har forpliktet seg til gjennom ulike
konvensjoner og sitt eget lovverk. Da var det jubel og dans i
rettssalen i Den Haag, og han som hadde arbeidet med emnet i ti år,
advokaten Roger Cox, kunne
ikke holde tårene tilbake da dommen ble lest opp.

Jeg
var en av de nesten 900 med-saksøkere. Da jeg fikk høre om
Urgenda-stiftelsen og dens «crowdfunding»
for en klimarettssak mot staten, forsto jeg straks at denne saken bør
man støtte. Nå føler jeg en stor glede over at mitt bidrag ser ut
til å bære frukt.

Søksmålet

Stiftelsen
Urgenda arbeider
for
å få fart
på bærekraftig utvikling og innovasjon i Nederland, i samarbeid med
bedrifter, det offentlige, private organisasjoner og enkeltpersoner.
Urgendas
direktør, Marjan Minnesma, er organisasjonens strålende frontfigur
med sin myndige, men samtidig muntre stil.

I
november 2012 ba stiftelsen
statsministeren om
å sørge for at den nederlandske stat skulle foreta alt som er
nødvendig for å sørge for at utslippene av klimagasser i landet i
2020 faktisk skulle bli redusert med 40
prosent
i forhold til utslippene i 1990.
Svaret
kom fra statssekretæren for infrastruktur og miljø. Hun påpekte at
klimaproblemet er en verdensomspennende sak, som først og fremst
trenger internasjonal handling. Hun mente det ikke var hensiktsmessig
å "gå
altfor langt forut for troppene"
hvis det fører til redusert velferd og at bedrifter forsvinner.
Altså ingen handling.

Da
fikk Urgenda nok. Stiftelsen mente at regjeringen ikke tok
klimaproblemet seriøst, og saksøkte staten, med støtte fra de 900
privatpersoner. Sin inspirasjon fikk den fra boken Revolutie met Recht
(Revolusjon med rett),
hvor advokat Roger Cox argumenterer for at nederlandsk rett samt
internasjonale forpliktelser byr på tilstrekkelig med muligheter til
å tvinge staten til å foreta klimatiltak.

I 2015 ble staten dømt til å redusere landets klimautslipp med minst 25 prosent i forhold til 1990. Staten aksepterte pålegget, men anket saken på prinsipielt grunnlag.

9. oktober kom altså dommen i ankesaken. Domstolen uttalte at klimaendringer er en stor trussel og at staten har en plikt til å sørge for at de nederlandske utslippene blir redusert så fort som mulig. Den baserer sin dom på to artikler i den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Urgenda-direktør Marjan Minnesma felte gledestårer da dommen ble uttalt. «Det kunne ikke vært bedre», sa hun. «Dommeren var superhard. Hun støttet alle våre punkter. Staten ble feiet vekk!»

Publikum
i salen jublet, enda en gang.

Blir
dommen stående?

Hva
så? Staten, ved miljøministeren Wiebes, sier at den godtar
innholdet i dommen, men ikke prinsippet. «Det handler ikke om
klimapolitikk», sier han. «Jeg vil ha svar på det fundamentale
spørsmålet om det er legitimt for en uavhengig domstol å felle dom
over en regjerings politikk, og på den måten endre den politikken.
Vi skal nå sette oss inn i dommen med hensyn til en eventuell anke
til Høyesterett.»

I
mellomtiden skal staten følge opp det som domstolen har beordret, å
redusere klimagassutslippene
med minst 25
prosent
i forhold til 1990. I følge de nyeste studiene til det nederlandske
Planbureau voor de Leefomgeving (The
Netherlands Environmental Assessment Agency) skal det være mulig.

Vil
Nederland lykkes med utslippskutt?

Akkurat
nå har Nederland redusert sine klimagassutslipp med 13
prosent
i forhold til 1990. Dermed inntar landet 20. plass i rekken av 28
EU-land. I nesten 30 år har CO₂-utslippene i Nederland ikke gått
ned.

Likevel skjer det ting. Stadig flere vindparker bygges, gamle kullkraftverk blir stengt, boliger blir bedre isolert og gasskranen stenges for første gang i boliger og bedrifter. Nederland har en omtrent like lang historie med gassutvinning som Norge med sin petroleumsproduksjon. Men det spørs om dette er nok.

«Hvis
vi likevel ikke klarer å nå utslippsmålene, bør vi tenke på nye
tiltak», sier Marjan Minnesma. «For eksempel redusere maks
hastigheten på riksveier.» Hun legger til at hvis staten ikke gjør
nok, kommer hun helt bestemt til å forsøke å tvinge staten ved
hjelp av tvangsmulkter. «Og de skal være svært høye. Da blir det
antagelig billigere for staten å stenge enda en kullsentral.»

Betydningen
av dommen

Dommen
i Urgenda-saken i 2015 var visstnok første gang i verden at
miljøaktivister vant en rettssak mot en stat med krav om større
klimakutt. «Ankedomstolens kjennelse er en advarsel til alle
regjeringer. De må handle nå, eller så vil de bli stilt til
ansvar», sier Marjan Minnesma.

Vi får håpe at den nederlandske dommen kommer til å støtte det norske klimasøksmålet.

Til
slutt

Det
som gleder meg opp i alt dette, er at vi møter så utrolig
fornuftige, flotte mennesker på klimaforkjemperes side:
Marjan Minnesma, Roger Cox, dommerne i Den Haag. De tar det som en
selvfølge at vi skal gjøre alt vi kan for å spare menneskeheten og
hele naturen for klimakatastrofer. Mennesker som ser at saken langt
overgår alle andre hensyn i sitt alvor. Måtte de vinne!

Til
slutt et sitat som jeg ikke husker opphavet til, men som
klimaforkjempere alle føler er sant:

«I feel that history shows that the Good always wins over the Evil. Maybe not always in the short term, but always in the judgement of later generations. It is them we should have in mind. And for me the most important issue now is the rescue of our common climate.»

Og
det er vel helt innlysende at vi her i Norge bør støtte det norske søksmålet så godt vi kan.