Statsminister Erna Solberg reflekterte den økende usikkerheten i sitt innlegg i trontaledebatten:

«Norge har blitt mer avhengig av oljen. Hvordan vi i fremtiden skal sikre trygge arbeidsplasser og grunnlaget for vår velferd, må vi også tenke på i dag. Strengt tatt burde vi ha tenkt mer på det de siste årene.

I tillegg står vi foran et grønt skifte. Frem til 2050 skal vi omstille oss til et lavutslippssamfunn, hvor utslippene av klimagasser ikke er større enn det jordkloden tåler. Vi må jobbe hardt for å håpe på at verden innen 2015 tar viktige skritt for å kunne nå togradersmålet. Økende utslipp globalt gjør behovet for handling stadig mer akutt.»

Budsjettforhandlingene i Stortinget de kommende ukene vil vise om Venstre og KrF har makt til å fylle disse ordene med mer handling enn regjeringen gjør i sitt budsjettforslag. Det er positive ting fra regjeringen som at avskrivningsreglene på vindkraft samordnes med Sverige, og at Norfund, Innovasjon Norge og klimateknologifondet tilføres noen ekstra penger. Men forbedringspotensialet er stort. Det er for eksempel meningsløst å bruke halvannen milliard til lettelser i bilavgiftene uten at det dreier atferden i grønn retning.

Her vil ganske sikkert forhandlingene i Stortinget medføre noen forbedringer, men det egentlige spørsmålet er følgende: Hvordan kan Norge utvikle og styrke næringer som kan gi vekst, sysselsetting – og samtidig bidra til å akselerere det grønne skiftet hjemme og ute? Hvordan bygger vi en økonomi som er robust i møtet med lavutslippssamfunnet, og der utslippene kuttes? Hvordan kan vi få skala og volum, både hjemme og ute?

Utfordringene for norsk økonomi som Finansdepartementet skisserer i Nasjonalbudsjettet er et godt grunnlag for en fornyet debatt: Det har vært solid tradisjon for å hevde at petroleumssektoren ikke vil bli påvirket negativt av klimapolitikk. Fornybar energi har ikke vært sett som en trussel. Men nå har pipen fått en annen låt.

Utviklingen i oljemarkedet er usikker. Veksten i etterspørselen etter olje ventes i hovedsak å komme fra land utenfor OECD. Den økonomiske utviklingen i Kina og India vil trolig ha stor betydning. Veksten i disse landene er fremdeles høy, men har avtatt noe den siste tiden. Et økonomisk tilbakeslag i framvoksende økonomier vil kunne slå negativt ut på oljeprisen. På tilbudssiden er usikkerheten om den politiske situasjonen i flere land i Midtøsten og Afrika stor. Det er også betydelig usikkerhet om hva produksjon av ukonvensjonell olje vil bety for tilbudet av olje framover. Samtidig vil satsing på klimapolitiske tiltak, fornybar energi og teknologisk utvikling bl.a. i transportsektoren kunne påvirke oljeprisen.

Den siste setningen er ny av året. Generelt er Finansdepartementet langt mer «bearish» i sine betraktninger om markedsutsiktene for olje og gass enn tidligere år. Om gassmarkedet heter det at «det er betydelig usikkerhet om utviklingen framover», og at blant annet «prisutviklingen på alternative energikilder, temperaturnivå og utviklingen i europeisk energi- og klimapolitikk vil kunne påvirke etterspørselen».

Lavere olje- og gasspriser i kombinasjon med høyt investeringsnivå gjør at statens netto kontantstrøm fra petroleumssektoren påvirkes negativt. Bare siden revidert nasjonalbudsjett 2014 er statens netto kontantstrøm for i år nedjustert med 29 milliarder, blant annet på grunn av lavere påløpte oljeskatter. For 2015 regner man med en liten økning fra de 297 milliardene som er anslaget for i år og begrunner dette med en forventning om en «noe høyere gasspris og noe lavere investeringer».

Nasjonalbudsjettet viser også hvor ekstremt store utslag oljeprisen har for verdivurderingen av de gjenværende norske petroleumsressursene. Med en forventet 2015-pris på 650 kroner eller 100 dollar fatet, er verdien på formuen 4.400 milliarder kroner. Med en oljepris på 550 kroner fra 2016, og en tilsvarende reduksjon i gassprisen, faller verdien til 2.650 milliarder kroner. Finansdepartementets beregninger tar ikke høyde for at utvinningsgraden vil påvirkes av prisen.

Det siger altså inn en økende usikkerhet. Klimapolitikk og økende konkurranse fra fornybar energi er to av faktorene som kan tenkes å spille inn. Mens for eksempel Ola Borten Moes oljemelding konkluderte at stigende etterspørsel og gode priser nærmest er en naturlov, fremstilles bildet nå som annerledes.

Vi trenger en diskusjon om hvilken risiko oljelandet løper i en verden som lykkes med klimapolitikken, og hvordan Norge best bør innrette seg for å skape vekst i næringer som har vekstpotensial i det grønne skiftet. Kanskje denne høsten kan innebære et taktskifte?