Klima- og oljepolitikken blir et stadig vanskeligere felt. Frontene er steile, samtidig som sterke nasjonale hensyn tilsier behov for konsensus og kompromiss. Vindmøller og kraftkabler er ikke noe lettere. Det ropes og skrikes i kommentarfeltene. Fake og fakta surres i hop. Konfliktene går på kryss og tvers i de fleste partier, kanskje bortsett fra i Fremskrittspartiet. Der er stemningen ganske entydig mot vindmøller og utenlandskabler – og for mest mulig olje så lenge som mulig. Klimahensyn får noen andre ta seg av, en annen gang.

I høst var den nye energiministeren, Sylvi Listhaug, på Sunnmøre og erklærte at vindmøller er noe «svineri». Hun har hatt større problemer med å erklære at hun aksepterer klimavitenskapen enn noen annen norsk statsråd.

At Siv Jensen ønsker Sylvi Listhaug i jobben er ikke så vanskelig å forstå. Hun blir en effektiv polariseringsminister. Frp kan plassere seg som partiet som står imot både Arbeiderpartiet og Høyre når styringspartienes respektive ungdomsorganisasjoner stiller spørsmål ved vedtatte sannheter i oljepolitikken. Og i kraftpolitikken kan Listhaug vinke enda ivrigere med flagget enn Trygve Slagsvold Vedum når det gjelder synet på kabler og krafthandel mellom Norge og våre naboland. Listhaug vil trolig vise seg som en ekte nullsum-spiller: Vinner briter eller tyskere på å handle med Norge, så må vi nødvendigvis tape. Tanken på at samarbeid og handel kan tjene felles interesser passer ikke inn i det høyrepopulistiske universet hun er en del av. Der er klimapolitikk som en vannmelon, grønn utenpå, rød inni, noe som urbane elitister har funnet på for å plage vanlige folk.

Slutt med klimamaset, ja til olje, nei til handel med strøm.
Dette er Frp-terreng. Her kan partiet ta velgere, kanskje særlig fra
Senterpartiet, men også fra Ap og Høyre. Hun poserer sikkert gjerne ved en svær
dieselbil hvis det kan styrke hennes posisjon i «kulturkrigen» hun er ekspert
på å drive. Klima- og energifeltet seiler ved siden av innvandring opp som det
saksfeltet som har mest krutt i seg, langs linjene Listhaug ser seg tjent med å
dyrke.

Så fra Fremskrittspartiets ståsted er dette slett ikke dumt. Men at statsminister Erna Solberg gir Sylvi Listhaug denne jobben er veldig vanskelig å forstå. I en situasjon med spenninger, splittelse og kontrovers – særlig på et område som er så viktig som olje- og energi – bør en statsminister søke både mannskap og politikk som kan finne samlende løsninger, kompromisser. Behovet for kompromiss, for respekt overfor ulike syn, for kunnskapsbasert politikk, og for evne til å føre krevende debatter med «innestemme», er stort også når det handler om (vind)kraft og kabler.