Det er all grunn til å gratulere MDG med at statsminister Erna Solberg velger å rette harde angrep mot partiet. Ingenting tilsier at et lite utfordrerparti som Miljøpartiet taper på slik oppmerksomhet. Høyre håper antakelig at en del lunkne Arbeiderparti-velgere skal forbli på gjerdet i frykt for at MDG skal få innflytelse dersom Ap vinner regjeringsmakt.

Parkering av prøveballongen fra Aps finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen om at det kanskje er på sin plass å vurdere leterefusjonsordningen må ses i samme lys. Hvis det kommer et pip som kan tolkes i retning av «usikkerhet om rammebetingelsene» for oljenæringen, så rykker olje- og energiminister Terje Søviknes. Og i bakrommet sitter Norsk Olje og Gass og passer på – tungt befolket av tidligere Ap-politikere med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen.

Dette er altså bildet nå i valgkampen. Den politiske realiteten etter valget vil være en annen, uavhengig av om det blir Solberg eller Gahr Støre som styrer.

Klimarisiko er ikke noe grønne radikalere har funnet på for å gjøre livet surt for oljebransjen, men et grunnleggende trekk ved samfunnsutviklingen som ingen seriøse folk kommer utenom. Som ansvarlige styringspartier må både Høyre og Arbeiderpartiet ta dette på alvor, enten de vil eller ikke. Det vil fremstå som stadig mer innlysende at Norge står overfor særlige utfordringer fordi vi er et stort oljeland.

Hvis de borgerlige skulle vinne, med Venstre om bord, vil Venstre dytte på for en gjennomgang av oljeskatteregimet i lys av klimapolitikk og teknologisk endring. Ola Elvestuen har vært forbilledlig klar i dette spørsmålet. Man bør for øvrig kunne forvente at Civitas folk vil være hans støttespillere.

Arbeiderpartiet er i samme bås. På side 43 i Aps program heter det at partiet vil «gjennomføre en utredning av Norges karbonrisiko». En slik utredning kan legges opp på mange måter, men man kommer ikke unna rammebetingelsene for oljesektoren. Hvordan staten plasserer sine penger og satser sine ressurser er et nøkkelpunkt. Miljøpartiet og SV vil naturligvis dytte på – dersom det skulle bli Støre som danner regjering. De vil ha gehør i viktige miljøer internt i Ap, slik Marianne Marthinsens uttalelser i Arendal er et uttrykk for.

Den norske oljepolitikken har på mange måter vært svært vellykket.  Spørsmålet nå er om vi som samfunn klarer å runde av oljealderen på en like god måte som vi har håndtert sektoren i dens ekspansive fase. Tidligere finansminister Kristin Halvorsen beskriver utfordringene godt i denne kronikken i Dagsavisen.

Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre har klart å bygge en troverdig fremtidsfortelling som tar innover seg at oljealderen er på hell. Oljen vil spille en mindre rolle i norsk økonomi fremover, og klima vil bli en viktigere premiss. De store styringspartiene må erkjenne dette og bygge kompromissene som ivaretar ulike hensyn. Det de gjør, nå i valgkampen, er å late som ingenting. Det er ingen gangbar linje når valget er over og hverdagen kommer.