Valgkamp om olje og klima
Den nye IEA-rapporten viser hvilke massive endringer som «netto null» i 2050 vil innebære. Både Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og lederne i de andre partiene må spørre seg om vi som samfunn har tatt innover oss hvor store endringene blir – og hvor fort det må skje. Bildet er fra et arrangement i Norsk Olje og Gass’ regi i 2017.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Det er all grunn til å gratulere MDG med at statsminister Erna Solberg velger å rette harde angrep mot partiet. Ingenting tilsier at et lite utfordrerparti som Miljøpartiet taper på slik oppmerksomhet. Høyre håper antakelig at en del lunkne Arbeiderparti-velgere skal forbli på gjerdet i frykt for at MDG skal få innflytelse dersom Ap vinner regjeringsmakt.
Parkering av prøveballongen fra Aps finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen om at det kanskje er på sin plass å vurdere leterefusjonsordningen må ses i samme lys. Hvis det kommer et pip som kan tolkes i retning av «usikkerhet om rammebetingelsene» for oljenæringen, så rykker olje- og energiminister Terje Søviknes. Og i bakrommet sitter Norsk Olje og Gass og passer på – tungt befolket av tidligere Ap-politikere med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i spissen.
Dette er altså bildet nå i valgkampen. Den politiske realiteten etter valget vil være en annen, uavhengig av om det blir Solberg eller Gahr Støre som styrer.
Klimarisiko er ikke noe grønne radikalere har funnet på for å gjøre livet surt for oljebransjen, men et grunnleggende trekk ved samfunnsutviklingen som ingen seriøse folk kommer utenom. Som ansvarlige styringspartier må både Høyre og Arbeiderpartiet ta dette på alvor, enten de vil eller ikke. Det vil fremstå som stadig mer innlysende at Norge står overfor særlige utfordringer fordi vi er et stort oljeland.
Hvis de borgerlige skulle vinne, med Venstre om bord, vil Venstre dytte på for en gjennomgang av oljeskatteregimet i lys av klimapolitikk og teknologisk endring. Ola Elvestuen har vært forbilledlig klar i dette spørsmålet. Man bør for øvrig kunne forvente at Civitas folk vil være hans støttespillere.
Arbeiderpartiet er i samme bås. På side 43 i Apsprogram heter det at partiet vil «gjennomføre en utredning av Norges karbonrisiko». En slik utredning kan legges opp på mange måter, men man kommer ikke unna rammebetingelsene for oljesektoren. Hvordan staten plasserer sine penger og satser sine ressurser er et nøkkelpunkt. Miljøpartiet og SV vil naturligvis dytte på – dersom det skulle bli Støre som danner regjering. De vil ha gehør i viktige miljøer internt i Ap, slik Marianne Marthinsens uttalelser i Arendal er et uttrykk for.