I dag 2. desember starter klimatoppmøtet i Madrid. Det er fire år siden Paris-avtalen ble inngått, men utslippene fortsetter å øke. Det er fortsatt teoretisk mulig å nå målene i avtalen. Ny konkurransedyktig teknologi er tilgjengelig for å løse transport- og energibehovet, men markedet virker for sakte. Verden trenger politisk handlekraft – som ikke er til stede.

Eksempler på hva som ville redusere utslippene med nærmere 40 prosent raskt og ikke koste stort, men kreve politisk handlekraft, er globalt forbud mot subsidiering av fossilt brensel og reduksjon av regnskog.

Ifølge en rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som kom i mai i år, brukte vi i 2017 svimlende 6,5 prosent av verdens BNP til å subsidiere forbruket av fossilt brensel. USA brukte for eksempel mer på fossil subsidiering enn på forsvar. Hvis subsidiene ble fjernet, ville de globale CO₂-utslippene vært 28 prosent lavere, dødsfallene fra luftforurensning 46 prosent lavere og skatteinntektene 3,8 prosent av verdens BNP høyere, ifølge IMF. Kull mottok mest av kaka med 44 prosent, olje 41 prosent, mens naturgass og elektrisitetsproduksjon fikk henholdsvis 10 og 4 prosent.

Brenning og hogging av tropisk regnskog bidro i 2017 med 8 prosent av verdens CO₂-utslipp, ifølge Global Forest Watch. I 2019 vet vi at takten i tropisk avskoging har økt ytterligere. Om tropiske regnskoger var et land, ville de ha bidradd med større CO₂-utslipp enn EU. Regnskogen står nå ifølge eksperter i fare for å kollapse, noe som vil føre oss nærmere en ubeboelig klode. Om verden utover regnskoglandene setter krav og bidrar økonomisk til å stoppe avskogingen, vil Bolsonaro og andre ledere som lar dette skje, kunne stoppes.

Så hvorfor i all verden blir ikke disse opplagte tiltakene gjennomført? Alle liker billig bensin eller billig strøm. Dette gjør det krevende å trekke tilbake støtten, og i mange land politisk farlig. For å unngå uro må reduserte subsidier ikke gå ut over de fattige, men dette er fullt mulig å oppnå ved fordeling av reduserte utgifter til denne delen av befolkningen.

En langt større utfordring for politikerne er fossilindustriens enorme påvirkningskraft. Industrien kjemper med nebb og klør for at alle lønnsomme reserver som er oppdaget, skal utvinnes. Men skal vi nå klimamålene, må mer enn to tredjedeler av kjente nåværende reserver av kull, olje og gass forbli i bakken. Og i Norge subsidierer vi til og med leting etter mer. I løpet av ti år har små oljeselskaper som ellers ikke hadde hatt råd til å lete, mottatt over 90 milliarder kroner i refusjon fra staten for leting etter olje og gass.

De siste 30 års politikere som har latt denne utviklingen skje, fortjener liten respekt. Den kostbare klimakrisen de har etterlatt seg for neste generasjon, kunne ha vært unngått hadde de lyttet til råd fra forskerne. Dette sitatet fra James Freeman Clarke (teolog, 1810–88) er like relevant i dag:

"En politiker tenker på neste valg; en statsleder på neste generasjon. En politiker ser etter suksessen til partiet, en statsmann for landet sitt. Statsmannen ønsker å styre, mens politikeren er fornøyd med å drive."

I Madrid de neste to ukene har vertslandet Chile og ko-vert Spania annonsert at de ønsker å få flest mulig land med på å øke ambisjonene som skal rapporteres på neste års COP26 i Glasgow, og også forplikte seg til klimanøytralitet i 2050. Dette er bra, men vi trenger handling nå.

Greta Thunberg er på vei med seilbåt over Atlanterhavet til Spania og Madrid, og er ventet til havn i morgen. Det er de unge anført av en 16-årig svenske som klart har hatt den største innflytelsen på klimapolitikken siden forrige års klimamøte i Katowice. De har snart stemmerett, krever handling nå, og vil bli framtidas ledere. Det er dette som gir håp nå.