I dag 2. desember starter klimatoppmøtet i Madrid. Det er fire år siden Paris-avtalen ble inngått, men utslippene fortsetter å øke. Det er fortsatt teoretisk mulig å nå målene i avtalen. Ny konkurransedyktig teknologi er tilgjengelig for å løse transport- og energibehovet, men markedet virker for sakte. Verden trenger politisk handlekraft – som ikke er til stede.

Eksempler på hva som ville redusere utslippene med nærmere 40 prosent raskt og ikke koste stort, men kreve politisk handlekraft, er globalt forbud mot subsidiering av fossilt brensel og reduksjon av regnskog.

Ifølge en rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som kom i mai i år, brukte vi i 2017 svimlende 6,5 prosent av verdens BNP til å subsidiere forbruket av fossilt brensel. USA brukte for eksempel mer på fossil subsidiering enn på forsvar. Hvis subsidiene ble fjernet, ville de globale CO₂-utslippene vært 28 prosent lavere, dødsfallene fra luftforurensning 46 prosent lavere og skatteinntektene 3,8 prosent av verdens BNP høyere, ifølge IMF. Kull mottok mest av kaka med 44 prosent, olje 41 prosent, mens naturgass og elektrisitetsproduksjon fikk henholdsvis 10 og 4 prosent.

Brenning og hogging av tropisk regnskog bidro i 2017 med 8 prosent av verdens CO₂-utslipp, ifølge Global Forest Watch. I 2019 vet vi at takten i tropisk avskoging har økt ytterligere. Om tropiske regnskoger var et land, ville de ha bidradd med større CO₂-utslipp enn EU. Regnskogen står nå ifølge eksperter i fare for å kollapse, noe som vil føre oss nærmere en ubeboelig klode. Om verden utover regnskoglandene setter krav og bidrar økonomisk til å stoppe avskogingen, vil og andre ledere som lar dette skje, kunne stoppes.