Det er oppnådd en slags enighet i Glasgow, men gjenstår mange forhandlingsrunder før vi når målstreken i 2050.

Skal vi lykkes med storskala omstilling trenger vi et systemskifte i markedet. Investeringskapitalen må, med enormt stor kraft, bevege seg bort fra forbrenning, utpining, bruk-og-kast. Hvordan gir vi vekstkraft til ressurseffektive, regenerative verdikjeder?

Vi kan aldri klare dette uten å adressere at vi har en gigantisk propp i systemet. I en fersk rapport fra Det internasjonale pengefondet settes det konkrete tall på subsidieringen av kull, olje og gass. Samfunnsøkonomene legger ingenting imellom: Spillereglene i energimarkedet er rigget. Feilprising i markedet gjør det nesten umulig å få til den omstillingen alle snakker om.

Den eneste setningen du trenger å lese, er denne:

Globally, fossil fuel subsidies were $5.9 trillion in 2020 or about 6.8 percent of GDP and are expected to rise to 7.4 percent of GDP in 2025.

Dette er tall det er vanskelig å forholde seg til. 5,9 engelske trillions, hvor mye er det egentlig? En engelsk trillion er det samme som en norsk billion, som er tusen milliarder.

Tallet er altså 5900 milliarder. Men siden beløpet er oppgitt i dollar, og med en dollarkurs på 8,7 kroner, betyr det mer enn 50 000 milliarder norske kroner. Vi snakker altså litt under fem oljefond. Mer enn 5000 kroner til hvert eneste menneske på planeten.

Hva inngår i dette tallet? I sine regnestykker har økonomene i IMF inkludert både direktesubsidier, skattekutt (tapte inntekter) og naturkostnader.

Kostnadene dekkes enten inn via skatteseddelen til vanlige folk (i andre land enn Norge) eller de tas på kreditt, ved at vi videresender regningen til fremtidige generasjoner. Om man ser isolert på verdiene som kapres i oljebransjen, er industrien kjempebusiness. Men forretningsmodellen trenger ikke forholde seg til subsidie- og fremtidskostnadene.

I rapporten finner du også denne grafen: