Tirsdag 7. februar arrangerer Norsk Klimastiftelse og Frekk Forlag et debattmøte i Bergen med utgangspunkt i Terje Osmundsens nye bok. Temaet for møtet er «2030-bevegelsen – Hvordan kontre populisme og redde klima?»

Energi og Klima publiserer her en kronikk skrevet av Osmundsen i forbindelse med bokutgivelsen. Artikkelen ble publisert i Dagbladet 1. februar. Nærmere informasjon om boken «2030-bevegelsen» og nettbestilling på forlagets nettsted.

***

«Det var ikke akkurat en optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager på nyåret 2017. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake».

Slik starter historien om 2030-bevegelsen, i boken med samme navn som ble lansert 1. februar.

Boken handler om det neste «ungdomsopprøret». På mange måter er det et opprør mot min generasjon. Jeg ble engasjert i samfunn og politikk på 1970-tallet, på ryggen av det forrige ungdomsopprøret. Ungdomsopprøret la grunnlag for at vi fikk demokratiseringsbølge, Høyre-bølge, liberaliseringsbølge, avindustrialiseringsbølge, globaliseringsbølge og digitaliseringsbølge.

Les et utdrag av boken: 2030-bevegelsen og karbonboblene som sprakk

Det har også vært en historisk lang bølge med økonomisk vekst, men ikke uten en kolossal regning: På 40 år har vi brent kull, olje og gass tilsvarende hele 70 prosent av budsjettet for karbonutslipp som skal gjelde i over 150 år. Den fossile vekstmodellen som vår generasjon har bygget på vil, om vi ikke raskt endrer kurs, innebære at de som kommer etter oss «arver» et menneskefiendtlig og konfliktutløsende klima som det kan ta flere hundre år å komme seg ut av.

Noe grunnleggende er truet

Det som får ressurssterke unge til å engasjere seg er opplevelsen av at noe essensielt står på spill: Retten til å reise fritt i Europa, retten til å studere og søke arbeid over landegrensene. Friheten, som er tatt for gitt, i tiårene etter Berlin-murens fall. Frykten for at USA og andre olje- og kullnasjoner vil sabotere Paris-avtalen, og for at demokratiske valg og det frie ordskiftet blir manipulert av halv- og heltotalitære krefter og makter. Redselen for at sør-Europa blir evig tapt for de unge, og for at landene nord i Afrika omdannes til eksplosive «flyktningmottak» finansiert av fremmedfryktsomme europeere i nord.

Terje Osmundsen: 2030-bevegelsen. Fra 30 år med omstilling til bevegelsen som sikret fremtiden. Frekk Forlag 2017.

De nye ungdomsopprørerne er ikke barrikadestormere, men allierer seg med krefter i «overskuddslandene» – de med økonomisk handlefrihet og politisk og sosial tillit – for å støtte reformer som er kritiske for å nå 2030-målene. I Europa er Tyskland og Angela Merkel viktigst, styrket av alliansen med Norge og Norden blant annet. Etter en overraskende valgseier i det franske presidentvalget, rykker Frankrike igjen opp som en viktig partner for Tyskland.

Arkitektene bak det neste opprøret satser på brede løsninger og revitaliserer betydningen av allianser. Brexit og USA-valget har tydeligere enn noen gang vist at det er umulig å få til langsiktige reformer dersom folk flest ser på endringene som en trussel.

Den nakne sannhet

Jeg tror innovative teknologiselskaper og gründere vil få en sentral rolle i det kommende opprøret.

I boken beskriver jeg et uformelt nettverk av teknologikyndige og kunnskapsrike unge som allierer seg med algoritmen, og utvikler en digital plattform kalt «Den Nakne Sannhet». Ved hjelp av logaritmer klarer «Den nakne sannhet» å spre spesielt tilrettelagt faktainformasjon gjennom ulike kanaler til målgrupper som fornekter fakta. Tankegangen er å infiltrere «Alt-right»-bevegelsens kanaler og motarbeide populismen.

«Den nakne sannhet» formidler fakta om den forverrede luftkvaliteten i mange av Europas byer, og bidrar til en bølge av vedtak om stans i salg av utslippspersonbiler innen 2030. I Tyskland satser bevegelsen på faktainformasjon om skadevirkningene og alternativene til kull. Slik skapes et handlingsrom for at «klimakansleren» Angela Merkel etter valget i 2017 kan starte arbeidet mot et bredt forlik for utfasing av kull, kombinert med en sosial plan for omstilling, videreutdanning, og støtte til nyetableringer.

I Norge fester 2030-bevegelsen seg ved advarselen i regjeringens eget utvalg for Grønn Konkurransekraft høsten 2016, om skattesubsidieringen av oljeselskapenes milliardinvesteringer til leting i nye områder tross høy økonomisk og klimarisiko. Gjennom målrettet fakta-formidling medvirker den til at Stortinget i neste periode inngår et bredt forlik om et klimatilpasset oljeskatteregime. Initiativet kom fra Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, slik Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland i sin tid tok initiativet som ledet til det store Statoil-forliket i 1984.

Unngå politisk spill om flyktninger

En av grunnene til at 2030-bevegelsen lykkes, er at bevegelsen styrer unna det kortsiktige politiske spillet, og fester seg ved målene som de politiske lederne selv har vedtatt: Klimamålene for 2030 og FNs 17 bærekraftsmål. Men for å nå 2030-målene kreves det store investeringer, anslått til cirka 14 tusen milliarder dollar – 10 ganger mer enn verdens samlede utviklingsbistand. De politiske lederne viser for det meste til FNs nye Grønne Fond som svar på utfordringen. «Den Nakne Sannhet» er at selv seks år etter etableringen har ikke fondet investert mer enn 2,8 milliarder kroner i prosjekter «på bakken».

Å fremskaffe investeringene er også avgjørende for å bekjempe flyktningkrisen. Og å løse flyktning- og migrasjonskrisen er en nøkkel for å bekjempe illiberale krefter, og skape oppslutning om nødvendige reformer. 2030-bevegelsen utfordrer Europas ledere til å satse på en ny giv i forholdet til landene sør for Middelhavet, i form av partnerskapsavtaler som også inkluderer investeringer og handel. Ett eksempel: «Europa kan forebygge migrasjon ved å investere i ren energi til de 600 millioner afrikanere som mangler strøm», sa Guineas president Alpha Conde på Davos-toppmøtet nylig.

Det er ikke gateopptøyer eller sinte Facebook-innlegg som kan sikre fremtiden, men målrettet anvendelse av kunnskap og teknologi. Motivasjonen til de nye «opprørerne» vil være forskjellig, men mange er de som vil tenke som den britiske tenkeren og politikeren Edmund Burke:

«Når dårlige krefter slår seg sammen, må de gode samarbeide, ellers vil de falle, en etter en».or