Går det som Julie-Anne Richards fra australske Climate Justice Programme (CJP) vil, blir et nytt klimapolitisk verktøy del av forhandlingsresultatet ved klimatoppmøtet i Paris neste år. Sammen med den tyske Heinrich Böll-stiftelsen foreslår CJP i en ny rapport å pålegge verdens kull-, gass- og oljeselskaper en ny avgift.

Pengene vil de sluse inn i den nye ordningen som skal kompensere dem som lider skade og tap forårsaket av klimaendringer. Denne "mekanismen" ble vedtatt på klimakonferansen i Warszawa i fjor, men finansieringen er ikke klar.

Richards presenterte forslaget i Berlin 6. juni, og skal også legge det fram på den internasjonale klimakonferansen som pågår i Bonn.

Avgift på selskaper "sparer" statsbudsjettene

Avgiften er tenkt å være todelt: For det første en engangsutbetaling som kompensasjon for de historiske klimagassutslippene. Statoils utvinning av olje og gass har for eksempel ifølge rapporten forårsaket samlede utslipp på 4,37 gigatonn CO₂-ekvivalenter. Med det er det norske selskapet på 34. plass på listen over utslippsgigantene, kalt "Carbon Majors". Listen, gjengitt i sin helhet i rapporten, toppes av Chevron Texaco.

For det andre vil CJP innføre en permanent avgift på all framtidig produksjon av fossil energi.

CJP og Böll-stiftelsen er klar på at forslaget ikke er fiks ferdig i ett og alt, men presenterer det nå for å sette i gang en debatt parallelt med forberedelsene til Paris-toppmøtet.

– Vi trenger nye ideer for å sette fart på klimaforhandlingene, sier Richards.

Størrelsen på den historiske engangsavgiften holdes åpen. Den permanente avgiften antyder de at kan ligge på rundt 2 dollar per tonn CO₂ i startfasen, for deretter å stige. Dermed vil et skadefond tilføres 50 milliarder dollar årlig fra den foreslåtte starten i 2020.

– En stor fordel ved forslaget er at pengene til fondet ikke må tas fra statsbudsjettene, sier Richards. Det mener hun vil gjøre statene vennligere stemt og øke sjansene til å få det inkludert i pakken med tiltak som vedtas på Paris-toppmøtet i desember 2015.

Det rettslige grunnlaget

CJP og Böll-stiftelsen baserer forslaget på presedens fra internasjonal rett. De overordnede, etablerte prinsippene er kjent som "do no harm" (en forpliktelse stater har til å minimere risiko og forebygge skade som kan forutses) og "forurenser betaler" (den som kontrollerer forurensningen skal kunne holdes ansvarlig for skadene aktiviteten forårsaker).

Konkret peker de på flere etablerte ordninger som relevante, blant dem regimet som håndterer økonomiske konsekvenser av oljeutslipp ved skipsulykker. Rettslig er rederier ansvarlige for utslippene. Det viste seg å være en for stor byrde for shippingsektoren å bære alene, så egne fond – International Oil Pollution Compensation Funds – ble etablert. Disse finansieres av avgifter pålagt selskaper som mottar over 150.000 tonn olje per år. Statlige myndigheter er forpliktet til å overvåke og kontrollere systemet.

Skadene fra et oljeutslipp er mye lettere å avgrense enn fra klimagassutslipp, men Richards peker på at ny-formulerte begreper som "slow onset events" fanger inn hva klimarelaterte skader dreier seg om. Eksempelvis opplever stillehavsøyer en gradvis ødeleggelse av livsgrunnlaget. Havstigning gir tap av land, saltvann ødelegger ferskvannsressursene, som igjen gjør landbruk vanskelig.

Et praktisk sted å begynne

Private selskaper som driver med olje, gass og kull har en adresse, topplederens navn er kjent og aktiviteten deres er godt dokumentert. De tjener fortsatt store penger på virksomheten sin. Det gjør det til et praktisk sted å begynne kampen for å få forurenser til å betale, framholder Richards.

– De har et moralsk ansvar og har visst lenge at de må håndtere skadevirkningene, sier hun.

Samtidig betyr ikke dette at statseide selskaper og stater som også er direkte ansvarlig for utslipp skal slippe av kroken. Avgifter på disse må fases inn etter hvert, legger Richards til.

Har du diskutert forslaget med noen av karbonselskapene ennå?

– Nei, men det ser jeg fram til, smiler hun.